Bunad blir burka

Det er skummelt å se hva som er i ferd med å skje med samfunnet vårt. Skummelt å se hvordan alle utlendinger, og spesielt muslimer tar over verden. Det er skummelt å tenke på at vi kan risikere å møte på noen med noe så skremmende som en hijab. Eller at vi kan risikere at en mørkhudet kommer og setter seg ved siden av oss på bussen.

Det er jo helt sykt å tenke på at vi velger å ta inn så mange kriminelle mennesker i landet vårt. Det er rart at vi slipper inn både snyltere, terrorister, voldtekstmenn og drapsmenn, ikledd turban, hijab og aladdin bukser. Skal vi virkelig la lille Norge bli et "muslimland" med både kvinnemishandling og karri kultur? Skal de tvinge oss til å be mot mekka fem ganger om dagen, bytte ut hjemmelagde kjøttkaker og fårikål med köfte og tikka-massala, bunad med burka, listepop med jahla jalla musikk og innføre faste en måned i året? Skal vi bare sitte å se på at det stadig blir økende antall av voldtekt og terroraksjoner? Skal vi sitte å se på at menn mishandler konene sine? Vi må rett og slett åpne øynene våre å få stanset denne innvandringen ganske fort. Hvis ikke kommer hele Norge til å se ut som Øst-Europa om et par år.

Eller skal vi rett og slett åpne opp øynene våre og se at disse menneskene er like mye verdt som oss? Selvom de har mørkere hudfarge, tror på noe annet, har en annen kultur og er vandt til å leve annerledes enn oss, så betyr ikke det at de ikke er like fulle av følelser og kjærlighet som det vi er. Det er vel ikke nødvendig å sende alle ut av landet bare fordi en som kommer fra samme land eller en med samme tro er terrorist, voldtekstmann eller drapsmann. Alle mennesker er forskjellig. Uanett hvordan vi ser ut, hva vi tror på eller hvor vi kommer fra. Dessuten sier det seg selv at det er fler kriminelle muslimer enn nordmenn, når antallet muslimer er vesentlig høyere enn 5 millioner?

La utlendinger være utlendinger, og nordmenn være nordmenn. La de som vil bruke hijab, turban og aladdin bukser. Vi må slutte å dømme hverandre etter hvor vi kommer fra og hva vi tror på. For til syvende og siste så er vi bare mennesker alle sammen. Født under samme himmel, lagd av kjøtt og blod. Nei til terrorisme, og nei til rasisme.


"Du fortjener å oppleve terror selv"

Wow. Virkelig? Hva har jeg gjort dere? Jeg skrev et innlegg om at nordmenn sprer for mye hat i kommentarfeltene, og dette er det dere svarer med? Jeg har aldri fått så mye hat noen gang. At dere kommenterer at jeg er dum og naiv er en ting, men at folk skriver at de håper jeg får oppleve terroren? Seriøst? Jeg er et menneske. Og jeg fortjener da virkelig ikke å dø. Dere understreker akkurat det jeg sier, at dere er kalde og egoistiske. Og føler dere truffet.

Jeg har ikke nevnt politikk i innlegget mitt. Jeg har ikke snakket om asylpolitikken eller flyktingstrømmen. Jeg snakker om at når det skjer noe et annet sted, så er nordmenn raskt ute med å slenge drittkommentarer og hat i kommentarfeltene. Jeg skjønner også at vi ikke kan hjelpe alle verdens flyktninger. Jeg skjønner også at vi ikke kan åpne grensene våre for alle. Men må vi spre hat for det? Må vi kommentere dritt for det? Dere kalde, egoistiske nordmenn som jeg snakker om, dere bryr dere mer om å spre hat, enn å vise empati og kjærlighet for det som nettopp har skjedd. Kommentarfeltene fylles med "nå må vi se å få kasta ut alle muslimer, før dette skjer i Norge og".

Dere misforstår meg. At dere vrir ordene mine til at jeg godtar og støtter terror er faktisk helt sykt. Jeg er på ingen måte for terror. Ikke kall meg dum, når dere er så trangsynte at dere verken klarer eller vil lese mellom linjene mine. Ikke be meg lese om islam, eller lese koranen, når jeg kan mer om religion enn 90% av dere som kommenterer dritt. Jeg vet at det IS står for ikke har noe med islam å gjøre. Jeg vet at det står i koranen at "dreper du et menneske, dreper du hele menneskeheten". Alle vet at flyktningskrisen løses feil, men jeg har aldri snakket om politikk. Jeg har aldri sagt at vi skal hjelpe alle, eller ha frie grenser. Jeg sier bare vis empati, medlidenhet og kjærlighet til de som faktisk opplever terror. Hvis dere har en løsning på flyktningskrisa, så meld dere inn i et politiskparti og gjør noe med det, istedenfor å sitte og slenge dritt under en artikkel om terror. For de som leser det er ikke terroristene, de som leser det er vanlig, uskyldige muslimer. Og de fortjener ikke det.

Jeg forstår ikke hvorfor det er så galt å mene det, at dere må søke meg opp på facebook for å skrive dritt personlig til meg. I dag har jeg lest 552 drittkommentarer om meg selv. Og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor. Hvis jeg er mentalt skada, har psykiske problemer og fortjener å oppleve terror fordi jeg bryr meg om andre mennesker, da er det ikke meg det er noe galt med.


Kjære nordmenn, når ble dere så kalde?

I dag skriver avisene om et terrorangrep i Brussel. Fler mennesker er drept. Uskyldige mennesker. Jeg blir lei meg. Akkurat som jeg ble da det smalt i Tyrkia forrige uke. Det er vondt å se hvordan uskyldig mennesker blir rammet av terror. Det er skummelt å se hvordan terroren herjer i Europa. Det er skummelt at vi ikke kan reise noe sted uten å være trygge. Men mest av alt er det bare trist. Og enda tristere er det å se hvordan nordmenn reagerer

Kjære nordmenn, når ble dere så kalde? Kommentarfeltene er ikke fylt med sympati, men hat. Kalde, egoistiske og feige nordmenn spyr ut kommentarer om at «nå må vi stenge grensene», «sånn går det når vi tar i mot så mange flyktninger», «nå må Norge våkne opp». Åh jeg blir så sint at jeg har ikke ord. Her sitter vi i Norge, kanskje det tryggeste landet å bo i nå, og dere skriver at vi må stenge grensene våre??!! Hvordan er det mulig å mene noe sånt? De flyktningene som kommer til Norge, de flykter fra den terroren vi nordmenn frykter aller mest. De kommer fra et liv fylt med terror og frykt. Hva gir oss nordmenn rett til å ha det bedre? Har ikke de rett til å oppleve den samme tryggheten som det vi opplever? Hvis det er sånn at det blir utrygt i Norge av å slippe andre mennesker inn i landet vårt, så får det bare være. Vi kan ikke leve i verden fylt av krig, terror og elendighet, uten å hjelpe, bare fordi vi er redde. Vi kan ikke sitte her i trygge Norge, mens vi ser på mennesker i resten av verden lider. Nei, vi kan ikke hjelpe alle, men å hjelpe noen, er bedre enn å hjelpe ingen

Det verste er at dere får en artikkel om terror i andre land til å handle om frykt for terror i Norge. Hvordan nesten alle kommentarene handler om vår frykt, istedenfor å vise kjærlighet og sympati for terroren som nettopp har rammet hundrevis av uskyldige mennesker rundt om kring i verden de siste ukene.

Jeg er ikke naiv. Langt ifra. Jeg vet at ved å dra flyktninger inn i Europa, kan vi også oppleve mer terror. Men jeg synes ikke at vi har mer rett til å leve et trygt liv, enn noen andre. Og dessuten; jeg er ikke redd for at terroren kommer til Norge. For dere kalde, egoistiske og feige nordmenn har ødelagt Norge, lenge før terroren.

Om to uker reiser jeg til Tyrkia. Noe de fleste av dere synes er helt idiotisk og farlig. Men terroren kan ramme hvem som helst, når som helst, hvor som helst. Og når den gjør det, så må vi stå sammen mot terror. Ikke sammen mot muslimer og «utlendinger». For alle mennesker er like mye verdt, og alle mennesker har like mye rett til trygghet. Nordmenn hadde flaks som ble født i Norge, men vi fortjener det ikke noe mer enn andre av den grunn

I dag er jeg flau over å være norsk. Men jeg er veldig, veldig takknemlig for at jeg kommer fra trygge Norge. Og hvis jeg kan dele den tryggheten med andre, så gjør jeg mer enn gjerne det. Selvom det betyr at min trygghet svekkes. 



Ikke pen nok

Jeg vet nesten ikke hvordan man blogger lenger. Det er så lenge siden sist at fingrene mine beveger seg i sneglefart over tastaturet. Før kunne jeg skrive uten å måtte tenke. Men hvorfor slutta jeg? Jeg elsker jo å  blogge, skrive, å ta bilder, og å alltid ha noe å se tilbake til. Planen var ikke at jeg skulle slutte. Men noen timer uten blogging ble til dager, dager til uker, og uker til måneder. Og jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle blogge igjen, jeg hadde blogga en siste sang, og sjansen for at jeg noen gang kom til å skrive noe her igjen var minimal. Hvorfor? Helt brutalt og ærlig; jeg føler meg ikke pen nok for å blogge.

Blogglista kryr av pene jenter. Tynne, inspirerende jenter. Og midt i mellom dem var jeg. Halvfeit, smålubben, med en langt ifra inspirende stil. Det eneste som var tynt nok med meg var håret mitt, og det henger som regel rett ned eller er krølla sammen i en dott på toppen. Det var slik jeg følte det da jeg slutta. Bloggen ga meg fine kommentarer, masse pakker hjem i posten, men mest av alt ga den meg enda dårligere selvtillit. Den knakk meg. For uansett om jeg skrev bra tekster og fikk fler tusen delinger på innleggene mine, så følte jeg ikke at noen ville lese om meg. Jeg har aldri hatt og kommer heller aldri til å ha den bloggen folk går innpå for å lese om sminketips, se på bilder av hvor pen jeg er eller hente inspirasjon til klesstilen sin i fra. Jeg kommer alltid bare til å være meg. Halvfeit, smålubben, helt allminnelig og normal jente. Men skal det hindre meg i år gjøre det jeg elsker? Nei. 

Jeg vil skrive lange tekster, ta masse bilder, svare på kommentarer, være en blogger og gi faen. For ni måneder siden betydde det å være pen alt for meg. Men i dag gjør det ikke lenger det. I dag kan jeg gå ut uten sminke. I dag kan jeg dra i butikken med håret til alle kanter og i pysjbukse. I dag kan jeg gå i bikini på stranda selvom jeg har noen kilo for mye. Dette er en stor forandring og store skritt for meg. Det betyr også at jeg kan blogge uten å føle at jeg alltid må legge ut fine bilder og være pen nok. For når jeg leser dette om ti år kommer jeg ikke til å bry meg om det var 20 tusen eller to hundre som leste bloggen min, jeg kommer til å være sjeleglad for at jeg har skrevet ned alle tanker og minner jeg har. Og det er verdt mye mer enn pakker i posten og penger på kontoen.







Bildene er av meg i dag, uten sminke, fordi det er faktisk sånn jeg ser ut



Too many fucking thoughts

De siste dagene har alt vært litt dritt. Jeg vil ikke juge. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om hvor bra jeg har det, men uansett faller jeg alltid tilbake til det samme gamle. All usikkerhet. All angst. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. Det er ikke det at livet mitt er dritt, det er bare styrt av mine egne tanker, følelser og usikkerheter. Følelsen av at alt er så mye verre enn det egentlig er. Redselen for at alt bare skal rase sammen, rett under beina på meg. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for å dø. I kveld er det angsten for å ikke være bra nok. Angsten for å ikke strekke til. For å ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Når det gjør så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, men ikke klarer å presse frem en eneste tåre. Eller når tårene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjør så vondt. Folk sier "livet er hva du gjør det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang på gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for å komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjør jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter å kjempe.

Hvorfor blir jeg aldri bra nok for meg selv?



Når forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt så perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte på han. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra han, eller et et innkommende anrop fra hans navn på skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset han. Og alle krangler virket som små bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var så nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt på plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den gutten du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klisè-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant på ting sammen nesten hver helg. Hver dag ønsket du å tilbringe sammen med han. Å være borte fra han gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vært hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke å forlate han denne kvelden heller.

Men den kjedelig, grå hverdagen inntok. Overgangen fra å være stormforelsket til å bare være forelsket var stor. Så stor at "forelskelsen" også forsvant. Du får ikke lenger sommerfugler i magen når du tenker på han. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra han, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser han. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk å bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett å forveksle med at følelsene forsvinner. Det er lett å bli skremt. Lett å trekke seg unna. Men kjærlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og går over i kjærlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjærligheten gjør. Om du fortsatt føler at du trenger han, gjør det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at han sender deg melding, hva så om gnisten er borte? Og om du fortsatt føler at det behaglig å kysse han, betyr det ikke så mye at det ikke lenger føles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Følelser forandrer seg. Og når de gjør det, så får du finne ut om du fortsatt har lyst til å ha han i livet ditt. Om du klarer å forestille deg selv sammen med en annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med han enn uten han.

Hvis det er sånn - så tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjør ikke kjærligheten.



Pass deg, pass deg bunad blir burka

Det er skummelt å se hva som er i ferd med å skje med samfunnet vårt. Skummelt å se hvordan alle utlendinger, og spesielt muslimer tar over landet. Det er skummelt å tenke på at vi kan risikere å møte på noen med noe så skremmende som en hijab. Eller at vi kan risikere at en mørkhudet kommer og setter seg ved siden av oss på bussen. Dette er virkelig bekymringsfullt, eller hva? 

Det er jo helt på trynet å tenke på at vi velger å ta inn så mange kriminelle mennesker i landet vårt. Det er rart at vi slipper inn både snyltere, terrorister, voldtekstmenn og drapsmenn, ikledd turban, hijab og aladdin bukser. Skal vi virkelig la lille Norge bli et "muslimland" med både kvinnemishandling og karri kultur? Skal de tvinge oss til å be mot mekka fem ganger om dagen, bytte ut hjemmelagde kjøttkaker og fårikål med kebab og tikka-massala, bunad med burka, listepop med jahla jalla musikk og innføre faste en måned i året? Skal vi bare sitte å se på at det stadig blir økende antall av voldtekt og terroraksjoner? Skal vi sitte å se på at menn mishandler konene sine og dreper naboene sine? Vi må rett og slett åpne øynene våre å få stanset denne innvandringen ganske fort. Hvis ikke kommer hele Norge til å se ut som Øst-Europa om et par år. 

Eller skal vi rett og slett åpne opp øynene våre og se at disse menneskene er like mye verdt som oss? Selvom de har mørkere hudfarge, tror på noe annet, har en annen kultur og er vandt til å leve annerledes enn oss, så betyr ikke det at de ikke er like fulle av følelser og kjærlighet som det vi er. Det er vel ikke nødvendig å sende alle ut av landet bare fordi en som kommer fra samme land eller en med samme tro er terrorist, voldtekstmann eller drapsmann. Alle mennesker er forskjellig. Uanett hvordan vi ser ut, hva vi tror på eller hvor vi kommer fra. Dessuten sier det seg selv at det er fler kriminelle muslimer enn nordmenn, når antallet muslimer er vesentlig høyere enn 5 millioner. I Norge finnes det helt sikkert like mange kriminelle nordmenn som kriminelle utlendinger. Jeg f.eks., jeg stjal engang en øyebrynsgelé og det hender ofte at jeg sniker til meg ganske mye smågodt i butikkene. Så da er vel alle nordmenn og kristne kriminelle også da?

La utlendinger være utlendinger, og nordmenn være nordmenn. Om noen vil seg selv så vondt at de lider seg igjennom en måned med fasting så er vel det det samme for oss. Om noen vil bruke halve dagen sin på å be, så gjerne for meg. La de som vil bruke hijab, turban og aladdin bukser. Vi må slutte å dømme hverandre etter hvor vi kommer fra og hva vi tror på. For til syvende og siste så er vi bare mennesker alle sammen. Født under samme himmel, lagd av kjøtt og blod.

Del gjerne innlegget videre :)



Stakkars gutter

Av alle ting på min irritasjonsliste står definitivt jenter helt øverst. Og tro meg, den lista er lang. Men det er få ting jeg skammer meg mer over enn nettopp det å være jente. Likevel er jeg så forferdelig glad for at jeg er jente og at det er helt naturlig at jeg skal falle for gutter. For stakkars, stakkars gutter som skal falle for oss. Det er nemlig ikke så langt ifra sannheten å si at jenter stort sett er roten til alt vondt. Vi overtenker, analyserer og lager tredje verdenskrig ut av noe som ikke engang var en bagatell. Men for all del - vi lager ikke problemer ut av en sak med en gang, som regel venter vi gaaanske lenge før vi i det hele tatt innrømmer at noe er galt. Jada, plutselig var noe han sa for fire timer siden veldig feil akkurat nå. Og han skjønner ikke en gang at han har gjort noe galt. Og blir vi egentlig noen gang fornøyd? Enten er han for slem eller så er han for snill. Enten bryr han seg for lite eller så bryr han seg for mye. Enten gir han oss for mye oppmerksomhet eller så gir han oss for lite. Er han sjalu er det feil, og er han ikke sjalu så er det feil det og.

Og jada jenter, det er kjipt med mensen. Men hvem er det egentlig mest synd på? Oss eller de stakkarne som lever med en tikkende bombe rundt seg, vel vitende om at det bare er et spøsmål om tid før det eksploderer? Det ville vært egoistisk å svare oss. Men vent, vi er jo egoistiske. Det overrasker meg ikke om 90% av alle jenter fortsatt mener at det er mest synd på oss. For det er jo alltid mest synd på oss, er det ikke??? Gutter er jo bare følelsesløse drittsekker uansett. Det er sånn vi tenker, eller tar jeg helt feil? Vi lager en big deal bare for å se om de bryr seg, og mens vi står der å krangler over en liten, ubetydelig bagatell, så får vi oss til å si noe så teit som "det var det jeg visste, du bryr deg ikke". Tror vi virkelig at de hadde giddi å krangle med oss om de ikke hadde brydd seg?! Vi jenter er tragiske. Og helt ærlig så skal vi være glad for at vi har fitte. For uten den tviler jeg på at noen gutt hadde holdt ut med oss i det hele tatt.

Men for all del - viktig å ikke dra alle under en og samme kam. Nei, for når alt kommer til alt så finnes det tross alt to typer jenter; de som blir sure for alt og de som blir sure for ingenting.

Del gjerne innlegget hvis du er enig med meg :) selvironi jenter



Sometimes

.. you have to be your own hero.

Dette innlegget er kanskje et av mine mest personlig innlegg noen sinne. Og det er skrevet til alle venner, bekjente, familiemedlemmer, blogglesere og nyskjerrige folk som ikke skjønte noe da jeg plutselig knakk sammen for snart et år siden. Alle som ikke skjønte noe da jeg plutselig ble singel. Til alle dere som trodde jeg var verdens lykkeligste og levde livet jeg alltid hadde drømt om. Jeg løy. Jeg løy da jeg sa at 2013 var mitt beste år. Jeg hadde akkurat blitt singel og så på livet med et knust hjerte og gjennom et par blanke øyne. Men jeg husker alt så klart og tydelig nå - 2013 var kanskje det verste noen sinne.

Angst og depresjoner. De to viktigste stikkordene når jeg skal beskrive 2013. Joda, jeg vil alltid huske at 2013 var året jeg var sammen med Peder. Men jeg vil også huske at 2013 var året jeg ga slipp på alle guttevennene mine. Året alle venninne mine forsvant. Året jeg måtte takle alle problemer så godt som alene. Jeg virket kanskje heldig. Jeg hadde en kjæreste jeg kunne tilbringe hver eneste dag sammen med. Jeg hadde en kjæreste jeg kunne le og ha det gøy sammen med. Men vet dere hva? Jeg har aldri vært mer ensom. For vet dere hva jeg ikke hadde? Jeg hadde ingen venner. Ingen å snakke med. Ingen å spørre om råd. Ingen venninner å le sammen med. Ingen venninner å gråte med. Ingen som forstod. Jeg var bare hjemme i huset mitt, sammen med de samme menneskene hver eneste dag. Jeg var så mye alene at jeg ikke lenger klarte å være ute blandt andre mennesker. Jeg lå våken og gråt hver eneste natt. Tanken på å finne meg en jobb var langt utenfor mine tanker. Det var ikke hver dag jeg klarte å komme meg ut av senga engang. Etter en tur i butikken var jeg helt utslitt. Og etter å ha ligget hjemme hele dagen, var jeg enda mer utslitt. Og vet dere hva jeg fikk høre hver eneste dag? "Du kan ikke være sliten, du har jo bare vært hjemme hele dagen".

Jeg begynte å tvile på forholdet mitt. Jeg var usikker på mine egne følelser. Men jeg hadde ingen jeg kunne snakke om det med. Så jeg overbeviste meg selv om at dette var riktig, at det var vanlig å føle det sånn. Tok det opp et par ganger, men det endte alltid i krangel. Det går over, tenkte jeg. Jeg var redd for å bli alene, tviholdt i det lille håpet om at all tvil skulle forsvinne og at alle følelser skulle bli som før. Men det gjorde det ikke. Så jeg sluttet å vise interesse, ble klagete og trakk meg unna. Jeg savnet livet mitt. Jeg savnet å ha guttevenner. Å kunne snakke med en gutt på facebook uten å måtte unnskylde meg i mange timer etterpå. At jeg kunne dra ut uten å få høre at jeg kanskje kom til å være utro. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med. Noen som forstod at problemene mine ikke var bagateller. Jeg innså oftere og oftere at det her var feil. Men jeg var ingen dritt. Jeg var aldri utro. Gikk aldri bak noens rygg. Jeg var alltid ærlig. At det ikke var ekte kjærlighet var ikke min feil. Men jeg ville aldri vært foruten. Jeg lærte så utrolig mye om hvordan et forhold ikke skal være.

Det jeg prøver å si er at føles det feil, så er det som regel feil. Ikke hold igjen bare fordi du er redd for å bli alene. Først da jeg ble singel innså jeg hvor mange fantastiske mennekser jeg har i livet mitt. Jeg har en familie som jeg elsker. En mormor og bestefar, mamma og stepappa som betyr alt for meg. Tanter og onkler. Småsøsken som lyser opp dagen min, og småsøsken som står opp for meg uansett hva. Jeg har de beste bestevennene i hele verden, som alltid stiller opp og er her for meg. Madelen, Selin og Victoria  Og jeg har enda noen fler venner som gjør livet mitt komplett. Jeg var så redd for å bli alene, men ble det helt motsatte. Det sies at de sterke aldri slipper taket.. men av og til er den sterkeste, den som slipper taket, den som klarer å gi slipp. 



Singel på valentinesday?

I morgen er det som vi alle vet 14. februar og valentinesday. For oss single skal visstnok denne dagen være den aller verste i hele året. For å være ærlig har jeg egentlig aldri skjønt hvorfor, livet suger jo like mye alle de andre 364 dagene i året. Men for mange er denne dagen helt forferdelig, og jeg har derfor laget noen tips for å gjøre dagen litt bedre, hahaha. 

Bli inne. Jeg mener, er du av typen som drukner i tårer ved å se alle de søte parrene som kysser, holder hverandre i hendene, og alt det klisset der(ja, jeg er av den typen), er ikke dette dagen for deg å gå ut på. Steng alle dører, legg deg under dynen, spis sjokolade, og se på en film.

Unn deg selv noe du ønsker deg. Kjøp deg klær, sko, smykker, vesker, sminke, et eller annet. Alle andre både kjøper og får gaver, i prinsippet gjør du det samme. Og du må innrømme at sminke og smykker er mye bedre enn en sjokoladeeske og en teddybjørn?

Se på one tree hill, gossip girl, sex and the city, osv.. Hvis du ønsker deg vekk fra virkeligheten denne dagen, er slike serier virkelig noe for deg. Jeg føler hvert fall at jeg lever i både one tree hill, gossip girl og sex and the city, både mens jeg ser på, og mange timer etter at jeg har sett på. Og hva er vel bedre enn å tilbringe dagen sammen med Chuck Bass, Payton Sawyer, Brooke Davis, Blair Waldorf, Serena van der Woodsen, Carrie, Miranda, Charlotte, Samantha og alle de andre fantastiske personene som kun er skuespill?

Bruk dine single venner. Alle vennene dine kan vel ikke ha kjæreste? En eller annen er sikkert åpen for en koselig jentekveld, hihi. Slå dere sammen og spis lasagne, haha. (Hint til alle vennene mine).

Gi litt blaffen. Herregud, valentinesday er vel igrunn laget for butikkenes skyld. Slik at de kan få solgt ekstra masse blomster, kort og sjokolader(ææh vil også ha en kjæreste som skriver kort og gir meg sjokolade). Få mammaen din til å skrive et kort, plukk blomster og spis sjokolade.

Ikke sammenlign deg med andre mennesker. Selvom du føler at alle andre har en partner, er det ikke slik(joda, det er sånn). Du er langt ifra alene(føler meg egentlig ganske alene). Og om du så hadde vært alene, ikke sammenlign deg med andre. Du blir bare dobbelt så deprimert. Dessuten er jeg sikker på at det finnes mange der ute med en partner, men som likevel har det mye verre enn deg(ikke enn meg). Det er bedre å være alene enn å være sammen med feil person, tro meg. Singellivet er ikke bare dumt.

I'll be my own Valentine because I'm fucking amazing. Du er altfor bra for alle andre. Det er ikke det at du ikke har en valentine, men at du rett og slett ønsker å være din egen valentine, fordi ingen andre en bra nok for deg. (Ja, særlig).

Lykke til, til meg selv med valentine. Jeg kommer sikkert til å ligge under dyna og sippe over mitt ensomme liv i hele morgen. 



Too many fucking thoughts

De siste ukene har jeg vært litt for opptatt av å ha det gøy. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om hvor bra jeg har det. Og jeg har hatt det bra. Jeg har kost meg hvert eneste sekund. Frem til for noen dager siden. Plutselig gikk det opp for meg at etter hver opptur, kommer det enda en nedtur. Jeg tror jeg har fokusert så mye på å ha det bra at jeg har glemt hvordan livet mitt egentlig er. All kjærlighetssorgen. All angsten. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. All depresjon. Det kom som et slag i trynet på meg. Jeg hadde ikke forventet dette nå i det hele tatt. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for å dø. I kveld er det angsten for å ikke være bra nok. Angsten for å ikke strekke til. For å ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Når det gjør så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, men ikke klarer å presse frem en eneste tåre. Eller når tårene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjør så vondt. Folk sier "livet er hva du gjør det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang på gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for å komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjør jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter å kjempe. Hvorfor blir jeg aldri bra nok? 



Jeg elsker deg

Jeg har lyst til å dedikere et innlegg til den snilleste, fineste og viktigste gutten i livet mitt. Elias. Den beste lillebroren i hele verden. Når alle andre gutter er tullinger, så viser du hvor god du faktisk er. Når andre behandler meg som dritt, står du opp for meg og viser alle at du ikke aksepterer det. Når jeg ligger nede, hjelper du meg opp. Takk for at du er den du er. Takk for at du alltid stiller opp for meg. For hva skulle jeg gjort uten deg? Hvor hadde jeg vært uten deg? Ingen gutt i hele verden kan ta din plass ifra deg. Du kommer alltid til å være min nummer en. Du kommer alltid til å bety mest.

Vi har opplevd mye sammen. Helt fra vi var bittesmå har det alltid vært oss to. Utenpå er vi kanskje ulike, men innvendig er vi som to dråper vann. Oss to kan ingen skille. Du har støttet meg gjennom mine aller mørkeste perioder. Når jeg har hatt det vanskelig, har du alltid vært her. Jeg vet ikke hvorfor jeg prøver å beskrive med ord hva du betyr for meg, for det er umulig. Du kommer aldri til å forstå hvor sinsykt mye du betyr for meg. Og vet du hva? Når alt går i mot oss, når folk går bak ryggen vår, når folk behandler oss som dritt, når søpla vår finner hverandre, så går det fint. Vi har hverandre. Det har vi alltid hatt. Vi trenger ikke å være redd for å miste hverandre. Vi trenger ikke føle oss dårlige. Vi vet begge at vi ikke har gjort noe galt. Vi er best. Jeg kommer aldri til å dolke deg i ryggen. Og du kommer aldri til å dolke meg i ryggen. Når alle andre forandrer seg, da vet jeg hvor jeg har deg. Jeg vet hvem du alltid har vært, hvem du er, og hvem du alltid kommer til å være. Kjærligheten min til deg kan ikke beskrives med ord.





Ja til å bære korset

Jeg har fått med meg "kors-debatten" som florerer rundt i disse dager. Som en typisk "gammeldags" nordmann med veldig sterke meninger om veldig få temaer, må jeg selvfølgelig uttale meg. Det er lite som engasjerer meg, og jeg har sjelden så sterke meninger om ting. Men akkurat ting som dette treffer nok et veldig sårt punkt. Til tider kan jeg kanskje virke litt rasistisk. Men det er jeg ikke. Jeg kan bli skikkelig sint om noen slenger usaklig dritt mot de med en annen hudfarge enn vår. For akkurat som oss, så er de også forskjellige mennesker, med forskjellig meninger og forskjellig verdier. Men! Dette er forsatt Norge. Dette er fortsatt vårt land. Her har vi våre tradisjoner. Våre verdier. Vår tro. Det skal ikke være nødvendig å skjule religiøse symboler på jobb. Personlig er jeg baptist. Jeg tror på Gud. Og jeg tror på Jesus. Jeg har ikke noe behov for å fortelle det til hele verden. Jeg har ikke et behov for å vise det heller. Jeg hadde det ihvertfall ikke før "kors-debatten" oppstod. Hvorfor skal vi bli nektet å vise hva vi tror på? Tror dere muslimer i Saudi-Arabia ville tatt av seg burkaen i sin jobb, bare fordi jeg kom på besøk til landet? Det handler om respekt og takknemlighet. Det handler om å respektere vår tro. Om å vise takknemlighet for at vi åpner vårt land. Korset er ikke bare et tegn på kristendommen. Korset symboliserer tro. Korset er et nasjonalsymbol. Hva med korset i flagget vårt? Skal de fjerne det og? Fra gammelt av er Norge et kristent land. Hvis noen ikke kan akseptere det, akseptere at vi bærer korset rundt halsen, akseptere at kapell og bedehus har kors på veggen, da får de komme seg ut av vårt vakre land så fort som mulig. Kristne bærer korset med samme stolthet som muslimer bærer hijaben sin i Somalia. At vi ikke skal få bære kors rundt halsen i Norge, blir like dumt som om jeg ikke skulle få ha Godset-logoen over hjertet her i Drammen. 

Jeg begynner å bli lei. Lei av å gi fra meg kulturen min. Lei av å se hvordan andre religioner forandrer mitt kjære Norge. Lei av kravstore innvandrere som forventer respekt uten å gi respekt. Jeg husker en juleavslutning for noen år tilbake. De kalte den for "vinterfest". Og det var ikke lov til å bruke nisseluer eller synger julesanger. En gang fikk jeg ikke være med å synge julesanger siste skoledag, fordi klassen min nesten bare bestod av utlendinger som ikke feiret jul. Vet dere hva? Jeg følte meg som en innvandrer i mitt eget land. Jeg følte at det var jeg som var annerledes. At det var jeg som ble holdt utenfor. Jeg tror ikke "kors-debatten" først og fremst handler om kristendommen. Jeg tror det handler om at vi er redd for at et annet folkeslag eller en annen religion skal overta landet vårt. At noen skal ta fra oss vår tro, våre tradisjoner, våre verdier, vår kultur. Men det er ikke innvandrerne sin skyld. Det er vår. Det er det norske folket som finner seg i alt for mye. Jeg tror faktisk at de fleste innvandrere synes det er greit at vi bærer korset rundt halsen. At vi synger julesanger og bruker nisseluer i jula. Våkn opp Norge, vær så snill. Slutt og legg til rette for alle andre enn oss nordmenn. Vi skal ikke trenge å tilpasse oss noen andre i vårt eget land. Slutt og lage regler i mot vår kultur. Det tror jeg de aller fleste utlendinger er enig med meg i.

Hva er deres mening om denne saken?



Min frykt

Jeg ligger her. I natt igjen. Helt alene i senga mi. Ei flue surrer rundt i taket. Jeg stirrer ut i det mørke rommet. Så på pc-skjermen. Så ut i rommet igjen. Så tilbake til pc-skjermen. Mens jeg prøver å sette ord på hvordan jeg har det. Hjertebank. Frysninger. Hender som skjelver. Jeg er redd. Jeg er redd for at det er noen andre her. Jeg kjenner en slags smerte i høyre bryst. Kan det være farlig? Kommer jeg til å dø? Jeg kan høre det knirke i trappa. Er det noen der? Jeg tørr ikke sjekke. Døra ved siden av rommet mitt går opp. Er det lillesøster som står opp? Jeg er redd. I hodet mitt er det en mann med pistol som nettopp gikk ut av den døra. Jeg må tisse, men tørr ikke. Jeg tørr ikke bevege meg ut av senga. Ihvertfall ikke ut av rommet. Jeg vet at på vei tilbake til rommet mitt, tar en mann tak i meg bakfra og drar meg inn på et rom. Det skjer hver kveld. Flua som surrer rundt høres tydelig i stillheten. Den får ikke ro.

Dette er meg. Dette er meg hver kveld. Alt virker så urealistisk i dagslyset om dagen. Men nå som jeg ligger alene i mørket, virker alt så realistisk. Det knirker i TV. Kan det være et spøkelse? Det knirker om dagen også, men da er jeg ikke redd. Flua i taket begynner virkelig å bli irriterende. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd. Her om dagen var jeg sikker på at noen skulle kidnappe meg. Der knirka det igjen. Hjerte banker fortere og fortere. Jeg blir klam i henda. Skal jeg legge meg inn på rommet til mamma i natt? Jeg kunne ønske jeg slapp dette. Jeg kunne ønske jeg slapp å ligge våken hver natt fordi jeg er redd. Jeg er redd for alt det ukjente. Urealistiske. Jeg er så tøff blandt andre, men så redd alene. Flua ble stille. Jeg har ikke hørt fra den på en stund. Endelig falt den til ro. Jeg håper det er min tur neste gang. At jeg endelig kan få meg en god natts søvn. 



Nothing lasts forever

For en uke siden fikk bestefar et hjerteinfarkt. Min kjære bestefar, som jeg forguder mer enn noe annet. Jeg lå og sov da Peder kom for å fortelle meg at mamma hadde reist til sykehuset med bestefar som hadde vondt i hjertet. Jeg fikk på meg en joggebukse og løp ut i bilen. Først kjørte vi til legevakta, så til sykehuset. Men verken mamma eller bestefar var der. Mamma hadde ringt ambulansen, heldigvis. Jeg tror det reddet livet hans. Mamma fortalte meg at de trodde han hadde hatt et hjerteinfarkt. Jeg har hørt om hjerteinfarkt før. Hjerteinfarkt er noe du dør av. Ingen overlever hjerteinfarkt. Det var det jeg tenkte. Hele verden min raste sammen i det øyeblikket mamma sa hjerteinfarkt. Jeg gråt store tårer mens Peder prøvde å fortelle meg at dette kom til å gå bra. Men nei, hjerteinfarkt går ikke bra. Bestefar ble kjørt til rikshospitalet og jeg var sikker på at han kom til å forlate oss. Jeg var sikker på at dette var slutten på bestefars 73 år lange liv. Jeg var helt sikker på at bestefar kom til å dø.

Bestefar lever fortsatt. Jeg besøker han på sykehuset hver dag. Det har plutselig gått opp for meg at livet er for kort til å kaste det bort. At plutselig eksisterer vi ikke lenger. Plutselig forsvinner mennesker vi er glad i. På brøkdelen av et sekund kan et helt liv gå bort. Fra nå av vil jeg bruke tiden på å være med mennesker jeg bryr meg om, ikke bare stenge meg inne. Jeg kommer ikke til å slutte å besøke bestefar hver dag. Jeg skal nyte livet mitt. Jeg skal nyte det sammen med andre. For vi vet aldri når det tar slutt. Og vi vet aldri når menneskene rundt oss ikke lenger er rundt oss.

meg og verdens beste bestefar i hele verden



Smertene som ingen kan se

Jeg er så lei av at folk aldri forstår hvordan jeg har det. At folk tror at alt er okey med meg til enhver tid. Jeg er så lei av at folk alltid sier "jeg håper det ordner seg for deg". De kunne like gjerne sagt "jeg håper du snart får deg en jobb", for det er det de egentlig mener. Alle bryr seg om at jeg skal få meg en jobb, mens fåtallet bryr seg om at det virkelig skal ordne seg for meg. Det finnes ingen grunner til at jeg ikke skal klare å leve som resten av samfunnet. For det feiler meg ingenting, gjør det vel? Jeg har ingen problemer, ingen skader - på utsiden. På utsiden, ja. Men innsiden er full av skader. Full av problemer. Problemer dere kanskje ikke engang visste at eksisterte. Men bryr dere, dere? Nei. Hadde jeg brekt et ben derimot, da hadde dere brydd dere.

Jeg fullførte aldri skolen. Jeg hadde verken kunnskaper, energi eller motivasjon nok til å fullføre. Jeg hadde ikke energi til å stå opp om morgen. Jeg hadde ikke energi nok til å være på skolen hele dagen. Det handlet aldri om at jeg var lat, men jeg orket virkelig ikke. "Du må komme deg på skolen hver dag eller ut i arbeid"... jeg hører det ca. hele tiden. Det høres så enkelt ut for dere. Men det er tungt, kjempetungt. Noen dager helt umulig.

Jeg sliter, men ingen ser det. Ingen ser problemene mine fra innsiden. Vet dere hva? Det er virkelig ikke rart at så mange ungdommer kutter seg idag. Det er først da folk tar deg seriøst. Det er først når all smerten kan vises på utsiden at noen gidder å bry seg. 



Real love

"Jeg vil bare være alene", skriker jeg. Vi står ute på gata, bare du og jeg. Etter at jeg i ren frustrasjon løp ut av døra. Jeg klarte ikke å slutte å skrike til deg. Jeg ville bare at du skulle gå. La meg få være alene. Jeg husker ikke hvorfor jeg var sur. Jeg tror ikke jeg visste hvorfor jeg var sur. Alle tankene mine hadde samlet seg opp til et eneste stort kaos, i det bittelille hodet mitt. Han bruker meg barehan vil egentlig ikke ha meg, han kommer til å forlate meg etter det her var tankene som streifa meg igjen og igjen. Som en irriterende flue, kom tankene tilbake igjen så fort jeg fikk slått de fra meg. Jeg var sikker på at du kom til å gjøre det slutt der og da. Jeg visste at du kom til å forlate meg nå etter å ha sett den mørkeste siden av meg. Jeg venter på at du skal gå fra meg. Det handler bare om tid nå. Jeg vet jo godt at det ikke var denne personen du forelsket deg i.

Men så tar du tak i armene mine. Drar meg inntil deg. Holder så hardt rundt meg at jeg ikke har sjans til å komme meg løs. Blikket mitt møter ditt. Jeg ser rett inn i de blanke øynene dine. Du lener hodet mitt mot skuldrene dine. Og så begynner jeg å gråte. Tårene triller nedover tskjorta di. Jeg gråter så mye at jeg kunne laget en elv av tårene mine. Det tar aldri slutt. Jeg gråter til jeg ikke har fler tårer igjen. "Jeg lar deg ikke være alene nå, Helena", sier du. Det var første gang jeg forstod at dette var ekte kjærlighet. Det var første gang jeg forstod at det eneste jeg trengte var deg. At du brydde deg om meg. At jeg ikke trengte å få frokost på senga eller roser på døra hver dag. At du og jeg elsker hverandre er nok. Alt det andre er bare en bonus. Jeg trenger bare deg.



Å ikke passe inn i samfunnet

Livet mitt virker enkelt, ikke sant? Ingen skole, ingen jobb. Jeg kan legge meg når jeg vil og stå opp når jeg vil. Jeg tilbringer hver dag sammen med den personen i verden som betyr aller mest for meg; mamma. Og jeg koser meg, det gjør jeg. Men er det virkelig så enkelt som det virker? - Nei. Jeg går rundt med en konstant følelse av at jeg skuffer alle andre rundt meg. At jeg ikke klarer å leve opp til alle andres forventniger. Alle ønsker jo at jeg enten skal utdanne meg til noe, eller få meg en jobb. Det går ikke en dag uten at jeg får et spørsmål om jeg søker jobber, hvordan jeg søker jobber, hvorfor jeg ikke jobber, osv.. Jeg er lei av å svare på spørsmål. Jeg er lei av å alltid forklare meg. Jeg er lei av at ingen forstår. Lei av at alle tror jeg er lat og ikke gidder. Jeg vil ikke jobbe. Jeg tørr ikke, okei?

Jeg har angst. Legen min har gitt meg diagnosen sosial angst. Jeg er redd for å jobbe blandt andre mennesker. Jeg er ikke lat. Jeg går ikke hjemme fordi jeg ikke gidder å jobbe. For dere virker kanskje jobben som et sted det er slitsomt å være. For meg virker det å jobbe umulig. Tror du jeg synes det er noe bedre enn deg å jobbe hører jeg ca. daglig. Og ja, jeg tror du synes det er bedre enn meg å jobbe. Ellers hadde du ikke spurt. Jeg er lei av at ingen forstår. At ingen forstår at å jobbe ikke er veien til fasiten på alle problemer. For meg er det å jobbe, tanken på å jobbe, nøkkelen til alle problemer. Jeg er ikke lat, jeg har angst. Jeg tror ingen kan sette seg inn i situasjonen min før dere har vært der selv. Jeg tror ingen andre forstår hvor mye jeg sliter. Tenk deg at du har høydeskrekk og at samfunnet forventer at du skal hoppe i fallskjerm hver dag. Hvorfor finnes det ingen alternativ til meg? De som ikke tørr å hoppe i fallskjerm slipper jo. Hvorfor slipper ikke jeg? Hvorfor ser ingen i samfunnet meg?

Det å ikke ønske seg en jobb er ikke akseptert i dagens samfunn. Null jobb = null respekt. Det er sannheten. Svart på hvitt. Jeg klarer ikke å leve opp til samfunnets krav. Det virker kanskje enkelt, men det er det ikke. Og for all del- ikke tro at jeg ikke er sliten. For det er jeg. 





Når forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt så perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte på henne. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra henne, eller et et innkommende anrop fra hennes navn på skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset henne. Og alle krangler virket som små bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var så nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt på plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den jenta du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klisè-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant på ting sammen nesten hver helg. Hver dag ønsket du å tilbringe sammen med henne. Å være borte fra henne gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vært hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke å forlate henne denne kvelden heller. Deres første sydentur sammen var som et paradis. Bare dere to. En hel uke. For første gang skulle dere få en prøve på hvordan det ville bli å flytte sammen. Ingen krangling. Hele uka var perfekt. Dere gjorde ting dere begge likte. Tok hensyn til hverandre hele tiden. Du var den beste kjæresten i hele syden, det er jeg sikker på. Og hun var vel ikke så verst hun heller? Dere to var som skapt for hverandre.

Men ferien tok slutt, og den kjedelig, grå hverdagen inntok. Overgangen fra å være stormforelsket til å bare være forelsket var stor. Så stor at "forelskelsen" også forsvant. Du får ikke lenger sommerfugler i magen når du tenker på henne. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra henne, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser henne. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk å bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett å forveksle med at følelsene forsvinner. Det er lett å bli skremt. Lett å trekke seg unna. Men kjærlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og går over i kjærlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjærligheten gjør. Om du fortsatt føler at du trenger henne, gjør det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at hun sender deg melding, hva så om gnisten er borte? Og om du fortsatt føler at det behaglig å kysse henne, betyr det ikke så mye at det ikke lenger føles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Følelser forandrer seg. Og når de gjør det, så får du finne ut om det fortsatt er henne du har lyst til å tilbringe resten av livet ditt sammen med. Om du klarer å forestille deg selv sammen med ei annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med henne enn uten henne.



Hvis det er sånn - så tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjør ikke kjærligheten.



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no