Bunad blir burka

Det er skummelt se hva som er i ferd med skje med samfunnet vrt. Skummelt se hvordan alle utlendinger, og spesielt muslimer tar over verden. Det er skummelt tenke p at vi kan risikere mte p noen med noe s skremmende som en hijab. Eller at vi kan risikere at en mrkhudet kommer og setter seg ved siden av oss p bussen.

Det er jo helt sykt tenke p at vi velger ta inn s mange kriminelle mennesker i landet vrt. Det er rart at vi slipper inn bde snyltere, terrorister, voldtekstmenn og drapsmenn, ikledd turban, hijab og aladdin bukser. Skal vi virkelig la lille Norge bli et "muslimland" med bde kvinnemishandling og karri kultur? Skal de tvinge oss til be mot mekka fem ganger om dagen, bytte ut hjemmelagde kjttkaker og frikl med kfte og tikka-massala, bunad med burka, listepop med jahla jalla musikk og innfre faste en mned i ret? Skal vi bare sitte se p at det stadig blir kende antall av voldtekt og terroraksjoner? Skal vi sitte se p at menn mishandler konene sine? Vi m rett og slett pne ynene vre f stanset denne innvandringen ganske fort. Hvis ikke kommer hele Norge til se ut som st-Europa om et par r.

Eller skal vi rett og slett pne opp ynene vre og se at disse menneskene er like mye verdt som oss? Selvom de har mrkere hudfarge, tror p noe annet, har en annen kultur og er vandt til leve annerledes enn oss, s betyr ikke det at de ikke er like fulle av flelser og kjrlighet som det vi er. Det er vel ikke ndvendig sende alle ut av landet bare fordi en som kommer fra samme land eller en med samme tro er terrorist, voldtekstmann eller drapsmann. Alle mennesker er forskjellig. Uanett hvordan vi ser ut, hva vi tror p eller hvor vi kommer fra. Dessuten sier det seg selv at det er fler kriminelle muslimer enn nordmenn, nr antallet muslimer er vesentlig hyere enn 5 millioner?

La utlendinger vre utlendinger, og nordmenn vre nordmenn. La de som vil bruke hijab, turban og aladdin bukser. Vi m slutte dmme hverandre etter hvor vi kommer fra og hva vi tror p. For til syvende og siste s er vi bare mennesker alle sammen. Fdt under samme himmel, lagd av kjtt og blod. Nei til terrorisme, og nei til rasisme.


"Du fortjener oppleve terror selv"

Wow. Virkelig? Hva har jeg gjort dere? Jeg skrev et innlegg om at nordmenn sprer for mye hat i kommentarfeltene, og dette er det dere svarer med? Jeg har aldri ftt s mye hat noen gang. At dere kommenterer at jeg er dum og naiv er en ting, men at folk skriver at de hper jeg fr oppleve terroren? Serist? Jeg er et menneske. Og jeg fortjener da virkelig ikke d. Dere understreker akkurat det jeg sier, at dere er kalde og egoistiske. Og fler dere truffet.

Jeg har ikke nevnt politikk i innlegget mitt. Jeg har ikke snakket om asylpolitikken eller flyktingstrmmen. Jeg snakker om at nr det skjer noe et annet sted, s er nordmenn raskt ute med slenge drittkommentarer og hat i kommentarfeltene. Jeg skjnner ogs at vi ikke kan hjelpe alle verdens flyktninger. Jeg skjnner ogs at vi ikke kan pne grensene vre for alle. Men m vi spre hat for det? M vi kommentere dritt for det? Dere kalde, egoistiske nordmenn som jeg snakker om, dere bryr dere mer om spre hat, enn vise empati og kjrlighet for det som nettopp har skjedd. Kommentarfeltene fylles med "n m vi se f kasta ut alle muslimer, fr dette skjer i Norge og".

Dere misforstr meg. At dere vrir ordene mine til at jeg godtar og sttter terror er faktisk helt sykt. Jeg er p ingen mte for terror. Ikke kall meg dum, nr dere er s trangsynte at dere verken klarer eller vil lese mellom linjene mine. Ikke be meg lese om islam, eller lese koranen, nr jeg kan mer om religion enn 90% av dere som kommenterer dritt. Jeg vet at det IS str for ikke har noe med islam gjre. Jeg vet at det str i koranen at "dreper du et menneske, dreper du hele menneskeheten". Alle vet at flyktningskrisen lses feil, men jeg har aldri snakket om politikk. Jeg har aldri sagt at vi skal hjelpe alle, eller ha frie grenser. Jeg sier bare vis empati, medlidenhet og kjrlighet til de som faktisk opplever terror. Hvis dere har en lsning p flyktningskrisa, s meld dere inn i et politiskparti og gjr noe med det, istedenfor sitte og slenge dritt under en artikkel om terror. For de som leser det er ikke terroristene, de som leser det er vanlig, uskyldige muslimer. Og de fortjener ikke det.

Jeg forstr ikke hvorfor det er s galt mene det, at dere m ske meg opp p facebook for skrive dritt personlig til meg. I dag har jeg lest 552 drittkommentarer om meg selv. Og jeg forstr fortsatt ikke hvorfor. Hvis jeg er mentalt skada, har psykiske problemer og fortjener oppleve terror fordi jeg bryr meg om andre mennesker, da er det ikke meg det er noe galt med.


Kjre nordmenn, nr ble dere s kalde?

I dag skriver avisene om et terrorangrep i Brussel. Fler mennesker er drept. Uskyldige mennesker. Jeg blir lei meg. Akkurat som jeg ble da det smalt i Tyrkia forrige uke. Det er vondt se hvordan uskyldig mennesker blir rammet av terror. Det er skummelt se hvordan terroren herjer i Europa. Det er skummelt at vi ikke kan reise noe sted uten vre trygge. Men mest av alt er det bare trist. Og enda tristere er det se hvordan nordmenn reagerer

Kjre nordmenn, nr ble dere s kalde? Kommentarfeltene er ikke fylt med sympati, men hat. Kalde, egoistiske og feige nordmenn spyr ut kommentarer om at n m vi stenge grensene, snn gr det nr vi tar i mot s mange flyktninger, n m Norge vkne opp. h jeg blir s sint at jeg har ikke ord. Her sitter vi i Norge, kanskje det tryggeste landet bo i n, og dere skriver at vi m stenge grensene vre??!! Hvordan er det mulig mene noe snt? De flyktningene som kommer til Norge, de flykter fra den terroren vi nordmenn frykter aller mest. De kommer fra et liv fylt med terror og frykt. Hva gir oss nordmenn rett til ha det bedre? Har ikke de rett til oppleve den samme tryggheten som det vi opplever? Hvis det er snn at det blir utrygt i Norge av slippe andre mennesker inn i landet vrt, s fr det bare vre. Vi kan ikke leve i verden fylt av krig, terror og elendighet, uten hjelpe, bare fordi vi er redde. Vi kan ikke sitte her i trygge Norge, mens vi ser p mennesker i resten av verden lider. Nei, vi kan ikke hjelpe alle, men hjelpe noen, er bedre enn hjelpe ingen

Det verste er at dere fr en artikkel om terror i andre land til handle om frykt for terror i Norge. Hvordan nesten alle kommentarene handler om vr frykt, istedenfor vise kjrlighet og sympati for terroren som nettopp har rammet hundrevis av uskyldige mennesker rundt om kring i verden de siste ukene.

Jeg er ikke naiv. Langt ifra. Jeg vet at ved dra flyktninger inn i Europa, kan vi ogs oppleve mer terror. Men jeg synes ikke at vi har mer rett til leve et trygt liv, enn noen andre. Og dessuten; jeg er ikke redd for at terroren kommer til Norge. For dere kalde, egoistiske og feige nordmenn har delagt Norge, lenge fr terroren.

Om to uker reiser jeg til Tyrkia. Noe de fleste av dere synes er helt idiotisk og farlig. Men terroren kan ramme hvem som helst, nr som helst, hvor som helst. Og nr den gjr det, s m vi st sammen mot terror. Ikke sammen mot muslimer og utlendinger. For alle mennesker er like mye verdt, og alle mennesker har like mye rett til trygghet. Nordmenn hadde flaks som ble fdt i Norge, men vi fortjener det ikke noe mer enn andre av den grunn

I dag er jeg flau over vre norsk. Men jeg er veldig, veldig takknemlig for at jeg kommer fra trygge Norge. Og hvis jeg kan dele den tryggheten med andre, s gjr jeg mer enn gjerne det. Selvom det betyr at min trygghet svekkes. 



Ikke pen nok

Jeg vet nesten ikke hvordan man blogger lenger. Det er s lenge siden sist at fingrene mine beveger seg i sneglefart over tastaturet. Fr kunne jeg skrive uten mtte tenke. Men hvorfor slutta jeg? Jeg elsker jo blogge, skrive, ta bilder, og alltid ha noe se tilbake til. Planen var ikke at jeg skulle slutte. Men noen timer uten blogging ble til dager, dager til uker, og uker til mneder. Og jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle blogge igjen, jeg hadde blogga en siste sang, og sjansen for at jeg noen gang kom til skrive noe her igjen var minimal. Hvorfor? Helt brutalt og rlig; jeg fler meg ikke pen nok for blogge.

Blogglista kryr av pene jenter. Tynne, inspirerende jenter. Og midt i mellom dem var jeg. Halvfeit, smlubben, med en langt ifra inspirende stil. Det eneste som var tynt nok med meg var hret mitt, og det henger som regel rett ned eller er krlla sammen i en dott p toppen. Det var slik jeg flte det da jeg slutta. Bloggen ga meg fine kommentarer, masse pakker hjem i posten, men mest av alt ga den meg enda drligere selvtillit. Den knakk meg. For uansett om jeg skrev bra tekster og fikk fler tusen delinger p innleggene mine, s flte jeg ikke at noen ville lese om meg. Jeg har aldri hatt og kommer heller aldri til ha den bloggen folk gr innp for lese om sminketips, se p bilder av hvor pen jeg er eller hente inspirasjon til klesstilen sin i fra. Jeg kommer alltid bare til vre meg. Halvfeit, smlubben, helt allminnelig og normal jente. Men skal det hindre meg i r gjre det jeg elsker? Nei.

Jeg vil skrive lange tekster, ta masse bilder, svare p kommentarer, vre en blogger og gi faen. For ni mneder siden betydde det vre pen alt for meg. Men i dag gjr det ikke lenger det. I dag kan jeg g ut uten sminke. I dag kan jeg dra i butikken med hret til alle kanter og i pysjbukse. I dag kan jeg g i bikini p stranda selvom jeg har noen kilo for mye. Dette er en stor forandring og store skritt for meg. Det betyr ogs at jeg kan blogge uten fle at jeg alltid m legge ut fine bilder og vre pen nok. For nr jeg leser dette om ti r kommer jeg ikke til bry meg om det var 20 tusen eller to hundre som leste bloggen min, jeg kommer til vre sjeleglad for at jeg har skrevet ned alle tanker og minner jeg har. Og det er verdt mye mer enn pakker i posten og penger p kontoen.







Bildene er av meg i dag, uten sminke, fordi det er faktisk snn jeg ser ut



Too many fucking thoughts

De siste dagene har alt vrt litt dritt. Jeg vil ikke juge. Jeg har prvd overbevise meg selv om hvor bra jeg har det, men uansett faller jeg alltid tilbake til det samme gamle. All usikkerhet. All angst. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. Det er ikke det at livet mitt er dritt, det er bare styrt av mine egne tanker, flelser og usikkerheter. Flelsen av at alt er s mye verre enn det egentlig er. Redselen for at alt bare skal rase sammen, rett under beina p meg.Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for d. I kveld er det angsten for ikke vre bra nok. Angsten for ikke strekke til. For ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Nr det gjr s vondt at du ikke vet hvor du skal gjre av deg, men ikke klarer presse frem en eneste tre. Eller nr trene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjr s vondt. Folk sier "livet er hva du gjr det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang p gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjr jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter kjempe.

Hvorfor blir jeg aldri bra nok for meg selv?



Nr forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt s perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte p han. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra han, eller et et innkommende anrop fra hans navn p skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset han. Og alle krangler virket som sm bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var s nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt p plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den gutten du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klis-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant p ting sammen nesten hver helg. Hver dag nsket du tilbringe sammen med han. vre borte fra han gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vrt hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke forlate han denne kvelden heller.

Men den kjedelig, gr hverdagen inntok. Overgangen fra vre stormforelsket til bare vre forelsket var stor. S stor at "forelskelsen" ogs forsvant. Du fr ikke lenger sommerfugler i magen nr du tenker p han. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra han, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser han. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett forveksle med at flelsene forsvinner. Det er lett bli skremt. Lett trekke seg unna. Men kjrlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og gr over i kjrlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjrligheten gjr. Om du fortsatt fler at du trenger han, gjr det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at han sender deg melding, hva s om gnisten er borte? Og om du fortsatt fler at det behaglig kysse han, betyr det ikke s mye at det ikke lenger fles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Flelser forandrer seg. Og nr de gjr det, s fr du finne ut om du fortsatt har lyst til ha han i livet ditt. Om du klarer forestille deg selv sammen med en annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med han enn uten han.

Hvis det er snn - s tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjr ikke kjrligheten.



Pass deg, pass deg bunad blir burka

Det er skummelt se hva som er i ferd med skje med samfunnet vrt. Skummelt se hvordan alle utlendinger, og spesielt muslimer tar over landet. Det er skummelt tenke p at vi kan risikere mte p noen med noe s skremmende som en hijab. Eller at vi kan risikere at en mrkhudet kommer og setter seg ved siden av oss p bussen. Dette er virkelig bekymringsfullt, eller hva?

Det er jo helt p trynet tenke p at vi velger ta inn s mange kriminelle mennesker i landet vrt. Det er rart at vi slipper inn bde snyltere, terrorister, voldtekstmenn og drapsmenn, ikledd turban, hijab og aladdin bukser. Skal vi virkelig la lille Norge bli et "muslimland" med bde kvinnemishandling og karri kultur? Skal de tvinge oss til be mot mekka fem ganger om dagen, bytte ut hjemmelagde kjttkaker og frikl med kebab og tikka-massala, bunad med burka, listepop med jahla jalla musikk og innfre faste en mned i ret? Skal vi bare sitte se p at det stadig blir kende antall av voldtekt og terroraksjoner? Skal vi sitte se p at menn mishandler konene sine og dreper naboene sine? Vi m rett og slett pne ynene vre f stanset denne innvandringen ganske fort. Hvis ikke kommer hele Norge til se ut som st-Europa om et par r.

Eller skal vi rett og slett pne opp ynene vre og se at disse menneskene er like mye verdt som oss? Selvom de har mrkere hudfarge, tror p noe annet, har en annen kultur og er vandt til leve annerledes enn oss, s betyr ikke det at de ikke er like fulle av flelser og kjrlighet som det vi er. Det er vel ikke ndvendig sende alle ut av landet bare fordi en som kommer fra samme land eller en med samme tro er terrorist, voldtekstmann eller drapsmann. Alle mennesker er forskjellig. Uanett hvordan vi ser ut, hva vi tror p eller hvor vi kommer fra. Dessuten sier det seg selv at det er fler kriminelle muslimer enn nordmenn, nr antallet muslimer er vesentlig hyere enn 5 millioner. I Norge finnes det helt sikkert like mange kriminelle nordmenn som kriminelle utlendinger. Jeg f.eks., jeg stjal engang en yebrynsgel og det hender ofte at jeg sniker til meg ganske mye smgodt i butikkene. S da er vel alle nordmenn og kristne kriminelle ogs da?

La utlendinger vre utlendinger, og nordmenn vre nordmenn. Om noen vil seg selv s vondt at de lider seg igjennom en mned med fasting s er vel det det samme for oss. Om noen vil bruke halve dagen sin p be, s gjerne for meg. La de som vil bruke hijab, turban og aladdin bukser. Vi m slutte dmme hverandre etter hvor vi kommer fra og hva vi tror p. For til syvende og siste s er vi bare mennesker alle sammen. Fdt under samme himmel, lagd av kjtt og blod.

Del gjerne innlegget videre :)



Stakkars gutter

Av alle ting p min irritasjonsliste str definitivt jenter helt verst. Og tro meg, den lista er lang. Men det er f ting jeg skammer meg mer over enn nettopp det vre jente. Likevel er jeg s forferdelig glad for at jeg er jente og at det er helt naturlig at jeg skal falle for gutter. For stakkars, stakkars gutter som skal falle for oss. Det er nemlig ikke s langt ifra sannheten si at jenter stort sett er roten til alt vondt. Vi overtenker, analyserer og lager tredje verdenskrig ut av noe som ikke engang var en bagatell. Men for all del - vi lager ikke problemer ut av en sak med en gang, som regel venter vi gaaanske lenge fr vi i det hele tatt innrmmer at noe er galt. Jada, plutselig var noe han sa for fire timer siden veldig feil akkurat n. Og han skjnner ikke en gang at han har gjort noe galt. Og blir vi egentlig noen gang fornyd? Enten er han for slem eller s er han for snill. Enten bryr han seg for lite eller s bryr han seg for mye. Enten gir han oss for mye oppmerksomhet eller s gir han oss for lite. Er han sjalu er det feil, og er han ikke sjalu s er det feil det og.

Og jada jenter, det er kjipt med mensen. Men hvem er det egentlig mest synd p? Oss eller de stakkarne som lever med en tikkende bombe rundt seg, vel vitende om at det bare er et spsml om tid fr det eksploderer? Det ville vrt egoistisk svare oss. Men vent, vi er jo egoistiske. Det overrasker meg ikke om 90% av alle jenter fortsatt mener at det er mest synd p oss. For det er jo alltid mest synd p oss, er det ikke??? Gutter er jo bare flelseslse drittsekker uansett. Det er snn vi tenker, eller tar jeg helt feil? Vi lager en big deal bare for se om de bryr seg, og mens vi str der krangler over en liten, ubetydelig bagatell, s fr vi oss til si noe s teit som "det var det jeg visste, du bryr deg ikke". Tror vi virkelig at de hadde giddi krangle med oss om de ikke hadde brydd seg?! Vi jenter er tragiske. Og helt rlig s skal vi vre glad for at vi har fitte. For uten den tviler jeg p at noen gutt hadde holdt ut med oss i det hele tatt.

Men for all del - viktig ikke dra alle under en og samme kam. Nei, for nr alt kommer til alt s finnes det tross alt to typer jenter; de som blir sure for alt og de som blir sure for ingenting.

Del gjerne innlegget hvis du er enig med meg :) selvironi jenter



Sometimes

.. you have to be your own hero.

Dette innlegget er kanskje et av mine mest personlig innlegg noen sinne. Og det er skrevet til alle venner, bekjente, familiemedlemmer, blogglesere og nyskjerrige folk som ikke skjnte noe da jeg plutselig knakk sammen for snart et r siden. Alle som ikke skjnte noe da jeg plutselig ble singel. Til alle dere som trodde jeg var verdens lykkeligste og levde livet jeg alltid hadde drmt om. Jeg ly. Jeg ly da jeg sa at 2013 var mitt beste r. Jeg hadde akkurat blitt singel og s p livet med et knust hjerte og gjennom et par blanke yne. Men jeg husker alt s klart og tydelig n - 2013 var kanskje det verste noen sinne.

Angst og depresjoner. De to viktigste stikkordene nr jeg skal beskrive 2013. Joda, jeg vil alltid huske at 2013 var ret jeg var sammen med Peder. Men jeg vil ogs huske at 2013 var ret jeg ga slipp p alle guttevennene mine. ret alle venninne mine forsvant. ret jeg mtte takle alle problemer s godt som alene. Jeg virket kanskje heldig. Jeg hadde en kjreste jeg kunne tilbringe hver eneste dag sammen med. Jeg hadde en kjreste jeg kunne le og ha det gy sammen med. Men vet dere hva? Jeg har aldri vrt mer ensom. For vet dere hva jeg ikke hadde? Jeg hadde ingen venner. Ingen snakke med. Ingen sprre om rd. Ingen venninner le sammen med. Ingen venninner grte med. Ingen som forstod. Jeg var bare hjemme i huset mitt, sammen med de samme menneskene hver eneste dag. Jeg var s mye alene at jeg ikke lenger klarte vre ute blandt andre mennesker. Jeg l vken og grt hver eneste natt. Tanken p finne meg en jobb var langt utenfor mine tanker. Det var ikke hver dag jeg klarte komme meg ut av senga engang. Etter en tur i butikken var jeg helt utslitt. Og etter ha ligget hjemme hele dagen, var jeg enda mer utslitt. Og vet dere hva jeg fikk hre hver eneste dag? "Du kan ikke vre sliten, du har jo bare vrt hjemme hele dagen".

Jeg begynte tvile p forholdet mitt. Jeg var usikker p mine egne flelser. Men jeg hadde ingen jeg kunne snakke om det med. S jeg overbeviste meg selv om at dette var riktig, at det var vanlig fle det snn. Tok det opp et par ganger, men det endte alltid i krangel. Det gr over, tenkte jeg. Jeg var redd for bli alene, tviholdt i det lille hpet om at all tvil skulle forsvinne og at alle flelser skulle bli som fr. Men det gjorde det ikke. S jeg sluttet vise interesse, ble klagete og trakk meg unna. Jeg savnet livet mitt. Jeg savnet ha guttevenner. kunne snakke med en gutt p facebook uten mtte unnskylde meg i mange timer etterp. At jeg kunne dra ut uten f hre at jeg kanskje kom til vre utro. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med. Noen som forstod at problemene mine ikke var bagateller. Jeg inns oftere og oftere at det her var feil. Men jeg var ingen dritt. Jeg var aldri utro. Gikk aldri bak noens rygg. Jeg var alltid rlig. At det ikke var ekte kjrlighet var ikke min feil. Men jeg ville aldri vrt foruten. Jeg lrte s utrolig mye om hvordan et forhold ikke skal vre.

Det jeg prver si er at fles det feil, s er det som regel feil. Ikke hold igjen bare fordi du er redd for bli alene. Frst da jeg ble singel inns jeg hvor mange fantastiske mennekser jeg har i livet mitt. Jeg har en familie som jeg elsker. En mormor og bestefar, mamma og stepappa som betyr alt for meg. Tanter og onkler. Smssken som lyser opp dagen min, og smssken som str opp for meg uansett hva. Jeg har de beste bestevennene i hele verden, som alltid stiller opp og er her for meg. Madelen, Selin og VictoriaOg jeg har enda noen fler venner som gjr livet mitt komplett. Jeg var s redd for bli alene, men ble det helt motsatte. Det sies at de sterke aldri slipper taket.. men av og til er den sterkeste, den som slipper taket, den som klarer gi slipp.



Singel p valentinesday?

I morgen er det som vi alle vet 14. februar og valentinesday. For oss single skal visstnok denne dagen vre den aller verste i hele ret. For vre rlig har jeg egentlig aldri skjnt hvorfor, livet suger jo like mye alle de andre 364 dagene i ret. Men for mange er denne dagen helt forferdelig, og jeg har derfor laget noen tips for gjre dagen litt bedre, hahaha.

Bli inne. Jeg mener, er du av typen som drukner i trer ved se alle de ste parrene som kysser, holder hverandre i hendene, og alt det klisset der(ja, jeg er av den typen), er ikke dette dagen for deg g ut p. Steng alle drer, legg deg under dynen, spis sjokolade, og se p en film.

Unn deg selv noe du nsker deg. Kjp deg klr, sko, smykker, vesker, sminke, et eller annet. Alle andre bde kjper og fr gaver, i prinsippet gjr du det samme. Og du m innrmme at sminke og smykker er mye bedre enn en sjokoladeeske og en teddybjrn?

Se p one tree hill, gossip girl, sex and the city, osv.. Hvis du nsker deg vekk fra virkeligheten denne dagen, er slike serier virkelig noe for deg. Jeg fler hvert fall at jeg lever i bde one tree hill, gossip girl og sex and the city, bde mens jeg ser p, og mange timer etter at jeg har sett p. Og hva er vel bedre enn tilbringe dagen sammen med Chuck Bass, Payton Sawyer, Brooke Davis, Blair Waldorf, Serena van der Woodsen, Carrie, Miranda, Charlotte, Samantha og alle de andre fantastiske personene som kun er skuespill?

Bruk dine single venner. Alle vennene dine kan vel ikke ha kjreste? En eller annen er sikkert pen for en koselig jentekveld, hihi. Sl dere sammen og spis lasagne, haha. (Hint til alle vennene mine).

Gi litt blaffen. Herregud, valentinesday er vel igrunn laget for butikkenes skyld. Slik at de kan f solgt ekstra masse blomster, kort og sjokolader(h vil ogs ha en kjreste som skriver kort og gir meg sjokolade). F mammaen din til skrive et kort, plukk blomster og spis sjokolade.

Ikke sammenlign deg med andre mennesker. Selvom du fler at alle andre har en partner, er det ikke slik(joda, det er snn). Du er langt ifra alene(fler meg egentlig ganske alene). Og om du s hadde vrt alene, ikke sammenlign deg med andre. Du blir bare dobbelt s deprimert. Dessuten er jeg sikker p at det finnes mange der ute med en partner, men som likevel har det mye verre enn deg(ikke enn meg). Det er bedre vre alene enn vre sammen med feil person, tro meg. Singellivet er ikke bare dumt.

I'll be my own Valentine because I'm fucking amazing. Du er altfor bra for alle andre. Det er ikke det at du ikke har en valentine, men at du rett og slett nsker vre din egen valentine, fordi ingen andre en bra nok for deg. (Ja, srlig).

Lykke til, til meg selv med valentine. Jeg kommer sikkert til ligge under dyna og sippe over mitt ensomme liv i hele morgen.



Too many fucking thoughts

De siste ukene har jeg vrt litt for opptatt av ha det gy. Jeg har prvd overbevise meg selv om hvor bra jeg har det. Og jeg har hatt det bra. Jeg har kost meg hvert eneste sekund. Frem til for noen dager siden. Plutselig gikk det opp for meg at etter hver opptur, kommer det enda en nedtur. Jeg tror jeg har fokusert s mye p ha det bra at jeg har glemt hvordan livet mitt egentlig er. All kjrlighetssorgen. All angsten. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. All depresjon. Det kom som et slag i trynet p meg. Jeg hadde ikke forventet dette n i det hele tatt. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for d. I kveld er det angsten for ikke vre bra nok. Angsten for ikke strekke til. For ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Nr det gjr s vondt at du ikke vet hvor du skal gjre av deg, men ikke klarer presse frem en eneste tre. Eller nr trene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjr s vondt. Folk sier "livet er hva du gjr det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang p gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjr jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter kjempe. Hvorfor blir jeg aldri bra nok?



Jeg elsker deg

Jeg har lyst til dedikere et innlegg til den snilleste, fineste og viktigste gutten i livet mitt. Elias. Den beste lillebroren i hele verden. Nr alle andre gutter er tullinger, s viser du hvor god du faktisk er. Nr andre behandler meg som dritt, str du opp for meg og viser alle at du ikke aksepterer det. Nr jeg ligger nede, hjelper du meg opp. Takk for at du er den du er. Takk for at du alltid stiller opp for meg. For hva skulle jeg gjort uten deg? Hvor hadde jeg vrt uten deg? Ingen gutt i hele verden kan ta din plass ifra deg. Du kommer alltid til vre min nummer en. Du kommer alltid til bety mest.

Vi har opplevd mye sammen. Helt fra vi var bittesm har det alltid vrt oss to. Utenp er vi kanskje ulike, men innvendig er vi som to drper vann. Oss to kan ingen skille. Du har stttet meg gjennom mine aller mrkeste perioder. Nr jeg har hatt det vanskelig, har du alltid vrt her. Jeg vet ikke hvorfor jeg prver beskrive med ord hva du betyr for meg, for det er umulig. Du kommer aldri til forst hvor sinsykt mye du betyr for meg. Og vet du hva? Nr alt gr i mot oss, nr folk gr bak ryggen vr, nr folk behandler oss som dritt, nr spla vr finner hverandre, s gr det fint. Vi har hverandre. Det har vi alltid hatt. Vi trenger ikke vre redd for miste hverandre. Vi trenger ikke fle oss drlige. Vi vet begge at vi ikke har gjort noe galt. Vi er best. Jeg kommer aldri til dolke deg i ryggen. Og du kommer aldri til dolke meg i ryggen. Nr alle andre forandrer seg, da vet jeg hvor jeg har deg. Jeg vet hvem du alltid har vrt, hvem du er, og hvem du alltid kommer til vre. Kjrligheten min til deg kan ikke beskrives med ord.





Ja til bre korset

Jeg har ftt med meg "kors-debatten" som florerer rundt i disse dager. Som en typisk "gammeldags" nordmann med veldig sterke meninger om veldig f temaer, m jeg selvflgelig uttale meg. Det er lite som engasjerer meg, og jeg har sjelden s sterke meninger om ting. Men akkurat ting som dette treffer nok et veldig srt punkt. Til tider kan jeg kanskje virke litt rasistisk. Men det er jeg ikke. Jeg kan bli skikkelig sint om noen slenger usaklig dritt mot de med en annen hudfarge enn vr. For akkurat som oss, s er de ogs forskjellige mennesker, med forskjellig meninger og forskjellig verdier. Men! Dette er forsatt Norge. Dette er fortsatt vrt land. Her har vi vre tradisjoner. Vre verdier. Vr tro. Det skal ikke vre ndvendig skjule religise symboler p jobb. Personlig er jeg baptist. Jeg tror p Gud. Og jeg tror p Jesus. Jeg har ikke noe behov for fortelle det til hele verden. Jeg har ikke et behov for vise det heller. Jeg hadde det ihvertfall ikke fr "kors-debatten" oppstod. Hvorfor skal vi bli nektet vise hva vi tror p? Tror dere muslimer i Saudi-Arabia ville tatt av seg burkaen i sin jobb, bare fordi jeg kom p besk til landet? Det handler om respekt og takknemlighet. Det handler om respektere vr tro. Om vise takknemlighet for at vi pner vrt land. Korset er ikke bare et tegn p kristendommen. Korset symboliserer tro. Korset er et nasjonalsymbol. Hva med korset i flagget vrt? Skal de fjerne det og? Fra gammelt av er Norge et kristent land. Hvis noen ikke kan akseptere det, akseptere at vi brer korset rundt halsen, akseptere at kapell og bedehus har kors p veggen, da fr de komme seg ut av vrt vakre land s fort som mulig. Kristne brer korset med samme stolthet som muslimer brer hijaben sin i Somalia. At vi ikke skal f bre kors rundt halsen i Norge, blir like dumt som om jeg ikke skulle f ha Godset-logoen over hjertet her i Drammen.

Jeg begynner bli lei. Lei av gi fra meg kulturen min. Lei av se hvordan andre religioner forandrer mitt kjre Norge. Lei av kravstore innvandrere som forventer respekt uten gi respekt. Jeg husker en juleavslutning for noen r tilbake. De kalte den for "vinterfest". Og det var ikke lov til bruke nisseluer eller synger julesanger. En gang fikk jeg ikke vre med synge julesanger siste skoledag, fordi klassen min nesten bare bestod av utlendinger som ikke feiret jul. Vet dere hva? Jeg flte meg som en innvandrer i mitt eget land. Jeg flte at det var jeg som var annerledes. At det var jeg som ble holdt utenfor. Jeg tror ikke "kors-debatten" frst og fremst handler om kristendommen. Jeg tror det handler om at vi er redd for at et annet folkeslag eller en annen religion skal overta landet vrt. At noen skal ta fra oss vr tro, vre tradisjoner, vre verdier, vr kultur. Men det er ikke innvandrerne sin skyld. Det er vr. Det er det norske folket som finner seg i alt for mye. Jeg tror faktisk at de fleste innvandrere synes det er greit at vi brer korset rundt halsen. At vi synger julesanger og bruker nisseluer i jula. Vkn opp Norge, vr s snill. Slutt og legg til rette for alle andre enn oss nordmenn. Vi skal ikke trenge tilpasse oss noen andre i vrt eget land. Slutt og lage regler i mot vr kultur. Det tror jeg de aller fleste utlendinger er enig med meg i.

Hva er deres mening om denne saken?



Min frykt

Jeg ligger her. I natt igjen. Helt alene i senga mi. Ei flue surrer rundt i taket. Jeg stirrer ut i det mrke rommet. S p pc-skjermen. S ut i rommet igjen. S tilbake til pc-skjermen. Mens jeg prver sette ord p hvordan jeg har det. Hjertebank. Frysninger. Hender som skjelver. Jeg er redd. Jeg er redd for at det er noen andre her. Jeg kjenner en slags smerte i hyre bryst. Kan det vre farlig? Kommer jeg til d? Jeg kan hre det knirke i trappa. Er det noen der? Jeg trr ikke sjekke. Dra ved siden av rommet mitt gr opp. Er det lillesster som str opp? Jeg er redd. I hodet mitt er det en mann med pistol som nettopp gikk ut av den dra. Jeg m tisse, men trr ikke. Jeg trr ikke bevege meg ut av senga. Ihvertfall ikke ut av rommet. Jeg vet at p vei tilbake til rommet mitt, tar en mann tak i meg bakfra og drar meg inn p et rom. Det skjer hver kveld. Flua som surrer rundt hres tydelig i stillheten. Den fr ikke ro.

Dette er meg. Dette er meg hver kveld. Alt virker s urealistisk i dagslyset om dagen. Men n som jeg ligger alene i mrket, virker alt s realistisk. Det knirker i TV. Kan det vre et spkelse? Det knirker om dagen ogs, men da er jeg ikke redd. Flua i taket begynner virkelig bli irriterende. Jeg vet ikke hvorfor jeg er s redd. Her om dagen var jeg sikker p at noen skulle kidnappe meg. Der knirka det igjen. Hjerte banker fortere og fortere. Jeg blir klam i henda. Skal jeg legge meg inn p rommet til mamma i natt? Jeg kunne nske jeg slapp dette. Jeg kunne nske jeg slapp ligge vken hver natt fordi jeg er redd. Jeg er redd for alt det ukjente. Urealistiske. Jeg er s tff blandt andre, men s redd alene. Flua ble stille. Jeg har ikke hrt fra den p en stund. Endelig falt den til ro. Jeg hper det er min tur neste gang. At jeg endelig kan f meg en god natts svn.



Nothing lasts forever

For en uke siden fikk bestefar et hjerteinfarkt. Min kjre bestefar, som jeg forguder mer enn noe annet. Jeg l og sov da Peder kom for fortelle meg at mamma hadde reist til sykehuset med bestefar som hadde vondt i hjertet. Jeg fikk p meg en joggebukse og lp ut i bilen. Frst kjrte vi til legevakta, s til sykehuset. Men verken mamma eller bestefar var der. Mamma hadde ringt ambulansen, heldigvis. Jeg tror det reddet livet hans. Mamma fortalte meg at de trodde han hadde hatt et hjerteinfarkt. Jeg har hrt om hjerteinfarkt fr. Hjerteinfarkt er noe du dr av. Ingen overlever hjerteinfarkt. Det var det jeg tenkte. Hele verden min raste sammen i det yeblikket mamma sa hjerteinfarkt. Jeg grt store trer mens Peder prvde fortelle meg at dette kom til g bra. Men nei, hjerteinfarkt gr ikke bra. Bestefar ble kjrt til rikshospitalet og jeg var sikker p at han kom til forlate oss. Jeg var sikker p at dette var slutten p bestefars 73 r lange liv. Jeg var helt sikker p at bestefar kom til d.

Bestefar lever fortsatt. Jeg besker han p sykehuset hver dag. Det har plutselig gtt opp for meg at livet er for kort til kaste det bort. At plutselig eksisterer vi ikke lenger. Plutselig forsvinner mennesker vi er glad i. P brkdelen av et sekund kan et helt liv g bort. Fra n av vil jeg bruke tiden p vre med mennesker jeg bryr meg om, ikke bare stenge meg inne. Jeg kommer ikke til slutte beske bestefar hver dag. Jeg skal nyte livet mitt. Jeg skal nyte det sammen med andre. For vi vet aldri nr det tar slutt. Og vi vet aldri nr menneskene rundt oss ikke lenger er rundt oss.

meg og verdens beste bestefar i hele verden



Smertene som ingen kan se

Jeg er s lei av at folk aldri forstr hvordan jeg har det. At folk tror at alt er okey med meg til enhver tid. Jeg er s lei av at folk alltid sier "jeg hper det ordner seg for deg". De kunne like gjerne sagt "jeg hper du snart fr deg en jobb", for det er det de egentlig mener. Alle bryr seg om at jeg skal f meg en jobb, mens ftallet bryr seg om at det virkelig skal ordne seg for meg. Det finnes ingen grunner til at jeg ikke skal klare leve som resten av samfunnet.For det feiler meg ingenting, gjr det vel? Jeg har ingen problemer, ingen skader - p utsiden. P utsiden, ja. Men innsiden er full av skader. Full av problemer. Problemer dere kanskje ikke engang visste at eksisterte. Men bryr dere, dere? Nei. Hadde jeg brekt et ben derimot, da hadde dere brydd dere.

Jeg fullfrte aldri skolen. Jeg hadde verken kunnskaper, energi eller motivasjon nok til fullfre. Jeg hadde ikke energi til st opp om morgen. Jeg hadde ikke energi nok til vre p skolen hele dagen. Det handlet aldri om at jeg var lat, men jeg orket virkelig ikke. "Du m komme deg p skolen hver dag eller ut i arbeid"... jeg hrer det ca. hele tiden. Det hres s enkelt ut for dere. Men det er tungt, kjempetungt. Noen dager helt umulig.

Jeg sliter, men ingen ser det. Ingen ser problemene mine fra innsiden. Vet dere hva? Det er virkelig ikke rart at s mange ungdommer kutter seg idag. Det er frst da folk tar deg serist. Det er frst nr all smerten kan vises p utsiden at noen gidder bry seg.



Real love

"Jeg vil bare vre alene", skriker jeg. Vi str ute p gata, bare du og jeg. Etter at jeg i ren frustrasjon lp ut av dra. Jeg klarte ikke slutte skrike til deg. Jeg ville bare at du skulle g. La meg f vre alene. Jeg husker ikke hvorfor jeg var sur. Jeg tror ikke jeg visste hvorfor jeg var sur. Alle tankene mine hadde samlet seg opp til et eneste stort kaos, i det bittelille hodet mitt.Han bruker meg bare,han vil egentlig ikke ha meg, han kommer til forlate meg etter det hervar tankene som streifa meg igjen og igjen. Som en irriterende flue, kom tankene tilbake igjen s fort jeg fikk sltt de fra meg. Jeg var sikker p at du kom til gjre det slutt der og da. Jeg visste at du kom til forlate meg n etter ha sett den mrkeste siden av meg.Jeg venter p at du skal g fra meg. Det handler bare om tid n. Jeg vet jo godt at det ikke var denne personen du forelsket deg i.

Men s tar du tak i armene mine. Drar meg inntil deg. Holder s hardt rundt meg at jeg ikke har sjans til komme meg ls. Blikket mitt mter ditt. Jeg ser rett inn i de blanke ynene dine. Du lener hodet mitt mot skuldrene dine. Og s begynner jeg grte. Trene triller nedover tskjorta di. Jeg grter s mye at jeg kunne laget en elv av trene mine. Det tar aldri slutt. Jeg grter til jeg ikke har fler trer igjen. "Jeg lar deg ikke vre alene n, Helena", sier du. Det var frste gang jeg forstod at dette var ekte kjrlighet. Det var frste gang jeg forstod at det eneste jeg trengte vardeg.At du brydde deg om meg. At jeg ikke trengte f frokost p senga eller roser p dra hver dag. At du og jeg elsker hverandre er nok. Alt det andre er bare en bonus. Jeg trenger baredeg.



ikke passe inn i samfunnet

Livet mitt virker enkelt, ikke sant? Ingen skole, ingen jobb. Jeg kan legge meg nr jeg vil og st opp nr jeg vil. Jeg tilbringer hver dag sammen med den personen i verden som betyr aller mest for meg; mamma. Og jeg koser meg, det gjr jeg. Men er det virkelig s enkelt som det virker? - Nei. Jeg gr rundt med en konstant flelse av at jeg skuffer alle andre rundt meg. At jeg ikke klarer leve opp til alle andres forventniger. Alle nsker jo at jeg enten skal utdanne meg til noe, eller f meg en jobb. Det gr ikke en dag uten at jeg fr et sprsml om jeg sker jobber, hvordan jeg sker jobber, hvorfor jeg ikke jobber, osv.. Jeg er lei av svare p sprsml. Jeg er lei av alltid forklare meg. Jeg er lei av at ingen forstr. Lei av at alle tror jeg er lat og ikke gidder.Jeg vil ikke jobbe. Jeg trr ikke, okei?

Jeg har angst. Legen min har gitt meg diagnosen sosial angst. Jeg er redd for jobbe blandt andre mennesker. Jeg er ikke lat. Jeg gr ikke hjemme fordi jeg ikke gidder jobbe. For dere virker kanskje jobben som et sted det er slitsomt vre. For meg virker det jobbe umulig. Tror du jeg synes det er noe bedre enn deg jobbe hrer jeg ca. daglig. Og ja, jeg tror du synes det er bedre enn meg jobbe. Ellers hadde du ikke spurt. Jeg er lei av at ingen forstr. At ingen forstr at jobbe ikke er veien til fasiten p alle problemer. For meg er det jobbe, tanken p jobbe, nkkelen til alle problemer. Jeg er ikke lat, jeg har angst. Jeg tror ingen kan sette seg inn i situasjonen min fr dere har vrt der selv. Jeg tror ingen andre forstr hvor mye jeg sliter. Tenk deg at du har hydeskrekk og at samfunnet forventer at du skal hoppe i fallskjerm hver dag. Hvorfor finnes det ingen alternativ til meg? De som ikke trr hoppe i fallskjerm slipper jo. Hvorfor slipper ikke jeg? Hvorfor ser ingen i samfunnet meg?

Det ikke nske seg en jobb er ikke akseptert i dagens samfunn. Null jobb = null respekt. Det er sannheten. Svart p hvitt. Jeg klarer ikke leve opp til samfunnets krav. Det virker kanskje enkelt, men det er det ikke. Og for all del- ikke tro at jeg ikke er sliten. For det er jeg.





Nr forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt s perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte p henne. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra henne, eller et et innkommende anrop fra hennes navn p skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset henne. Og alle krangler virket som sm bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var s nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt p plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den jenta du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klis-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant p ting sammen nesten hver helg. Hver dag nsket du tilbringe sammen med henne. vre borte fra henne gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vrt hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke forlate henne denne kvelden heller.Deres frste sydentur sammen var som et paradis. Bare dere to. En hel uke. For frste gang skulle dere f en prve p hvordan det ville bli flytte sammen. Ingen krangling. Hele uka var perfekt. Dere gjorde ting dere begge likte. Tok hensyn til hverandre hele tiden. Du var den beste kjresten i hele syden, det er jeg sikker p. Og hun var vel ikke s verst hun heller? Dere to var som skapt for hverandre.

Men ferien tok slutt, og den kjedelig, gr hverdagen inntok. Overgangen fra vre stormforelsket til bare vre forelsket var stor. S stor at "forelskelsen" ogs forsvant. Du fr ikke lenger sommerfugler i magen nr du tenker p henne. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra henne, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser henne. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett forveksle med at flelsene forsvinner. Det er lett bli skremt. Lett trekke seg unna. Men kjrlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og gr over i kjrlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjrligheten gjr. Om du fortsatt fler at du trenger henne, gjr det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at hun sender deg melding, hva s om gnisten er borte? Og om du fortsatt fler at det behaglig kysse henne, betyr det ikke s mye at det ikke lenger fles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Flelser forandrer seg. Og nr de gjr det, s fr du finne ut om det fortsatt er henne du har lyst til tilbringe resten av livet ditt sammen med. Om du klarer forestille deg selv sammen med ei annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med henne enn uten henne.



Hvis det er snn - s tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjr ikke kjrligheten.



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 r.

helenawestergren@live.no