My last instamoment



Jeg har vært helt elendig til å oppdatere bloggen den siste uka. For første gang siden midten av juli har jeg virkelig hatt lyst til å gjøre noe annet enn å bare ligge hjemme hele dagen. Føler at jeg har vært i en slags "sommerdepresjon", egentlig. På samme måte som mange andre kommer i en slags vinterdepresjon. I motsetning til de flese andre så blir jeg styggere om sommeren. Jeg får masse stygge fregner(ikke sånne brune søte som alle andre får), blir ikke like brun som alle andre, håret mitt blir så lyst at det får grønnskjær, sminka blir ikke noe fin i sola, og jeg føler rett og slett at alle andre ser bedre ut enn meg i sommerklær og ikke minst bikini. I tillegg er jeg ikke så veldig glad i at det er altfor varmt med mindre jeg er i syden. Nå som høsten har kommet kan jeg endelig pakke meg inn i masse klær, sminke meg og føle meg litt fin igjen. I tillegg blir det fort mørkt, og da føler jeg meg enda finere.

Men selvom jeg har vært dårlig til å oppdatere bloggen, så har jeg blitt kjempeflink til å oppdatere instagram. Der legger jeg faktisk ut bilder fler ganger om dagen for tiden. Jeg skal prøve å blogge hver dag, men hvis jeg plutselig hopper over en dag, så kan dere følge meg på instagram. Der heter jeg helenawestergren. Jeg har altfor få followers, så jeg blir superglad om noen vil følge meg. 



Smertene som ingen kan se

Jeg er så lei av at folk aldri forstår hvordan jeg har det. At folk tror at alt er okey med meg til enhver tid. Jeg er så lei av at folk alltid sier "jeg håper det ordner seg for deg". De kunne like gjerne sagt "jeg håper du snart får deg en jobb", for det er det de egentlig mener. Alle bryr seg om at jeg skal få meg en jobb, mens fåtallet bryr seg om at det virkelig skal ordne seg for meg. Det finnes ingen grunner til at jeg ikke skal klare å leve som resten av samfunnet. For det feiler meg ingenting, gjør det vel? Jeg har ingen problemer, ingen skader - på utsiden. På utsiden, ja. Men innsiden er full av skader. Full av problemer. Problemer dere kanskje ikke engang visste at eksisterte. Men bryr dere, dere? Nei. Hadde jeg brekt et ben derimot, da hadde dere brydd dere.

Jeg fullførte aldri skolen. Jeg hadde verken kunnskaper, energi eller motivasjon nok til å fullføre. Jeg hadde ikke energi til å stå opp om morgen. Jeg hadde ikke energi nok til å være på skolen hele dagen. Det handlet aldri om at jeg var lat, men jeg orket virkelig ikke. "Du må komme deg på skolen hver dag eller ut i arbeid"... jeg hører det ca. hele tiden. Det høres så enkelt ut for dere. Men det er tungt, kjempetungt. Noen dager helt umulig.

Jeg sliter, men ingen ser det. Ingen ser problemene mine fra innsiden. Vet dere hva? Det er virkelig ikke rart at så mange ungdommer kutter seg idag. Det er først da folk tar deg seriøst. Det er først når all smerten kan vises på utsiden at noen gidder å bry seg. 



Ikea



I går bestemte jeg meg for å gjøre rommet mitt litt finere. Og 10 minutter senere begynte jeg å male den ene veggen min. Så kom Peder hjem fra jobb og vi tok med oss bestefar å kjørte til ikea. Egentlig synes jeg ikea er en ganske kjedelig og slitsom butikk, men i går koste jeg meg virkelig. Vi skulle tross alt bare handle ting til meg, og kunne gå akkurat dit jeg ville. Inkludert resturanten. Så nå skal rommet mitt bli kjempefint, woho. Bare synd at det er så varmt der oppe, så jeg orker ikke å fikse noe der nå. Hater at det skal være så mye sol nå, vil ha regn. I det minste overskya. 



Pysjamasjenta







Nå har jeg blogget i 4 år og jeg lurer fortsatt på hvordan jeg skal starte et blogginnlegg? Synes "hei" blir så rart. Men ja, hei. I dag har jeg og Peder vært en tur på Gulskogen igjen. Jeg har klagd til Peder ganske lenge nå om at jeg ikke har noe å ha på meg lenger, så i dag hadde jeg virkelig planer å om få kjøpt meg noe nytt. Og hva endte jeg opp med... tre nye pysjamaser og en BH. Men nå skal det sies at det er ingenting jeg bruker så mye som pysjen. Jeg går vel stortsett i pysj døgnet rundt for tiden. Mikkemus-pysjen var til og med så fin at jeg kunne gått både til mormor og bestefar, og til kiwi med den. Dit går jeg jo allerede med pingvin-pysjen min uansett. Den nederste pysjen kjøpte Peder til meg mens jeg var i prøverommet(og prøvde den øverste pysjen). Jeg ble så overraska og glad da han kom med den til meg, synes det var skikkelig søtt. Verdens beste gutt. Nå skal jeg sove hos han med en av de nye pysjene mine. Jeg elsker pysjamaser, virkelig. Kommer aldri til å svikte den. Den betyr tross alt mer for meg enn joggebuksa. Takk Gud for at den finnes. 



Dagens innkjøp





L-Y-K-K-E! De som påstår at lykke ikke kan kjøpes, har aldri vært uten foundation i over en måned. Peder knuste foundationen min da vi var i Danmark, og jeg har ikke hatt penger til å kjøpe en ny etter det. I dag hadde jeg endelig penger til en. Har aldri prøvd denne før, men jeg har hørt så mye bra om den, så jeg valgte å gi den en sjanse. Mascaraen har jeg ønsket meg lenge, men har ikke hatt penger til den heller. Den er visst sånn at du fjerner den med varmt vann også faller den av som sånne flak. Håper jeg slipper å bli så sort under øynene nå. I tillegg kjøpte Peder en lue og en øyebrynsskjærer til meg, men det var rett og slett umulig å få tatt bilde.

Noen som har prøvd noe av dette før?



We heart it







The moon will guide me home





Noen dager gleder jeg meg så forferdelig mye til å flytte ut, gifte meg og få barn. Noen dager kan jeg forestille meg hvordan huset mitt skal se ut. Og hvordan bryllupet mitt skal være. Jeg og Peder snakker ofte om hva barna våre skal hete, hva vi skal oppeleve sammen med dem, hvordan vi skal oppdra dem osv.. Mens andre dager vil jeg virkelig ikke vokse opp. Jeg er jo myndig og egentlig voksen, men tanken på å bli voksen på ordentlig skremmer meg litt. Å bo hjemme betyr alt for meg. Eller.. familien min betyr alt for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ikke ha dem rundt meg hele tiden. Jeg føler meg trygg her. Jeg er redd for å miste tryggheten. Redd for å bli kastet ut av redet og fly med mine egne vinger. Hvis det make no sense? Har en sånn dag i dag. Vet ikke hvorfor jeg skriver det ned, egentlig. Sikkert ingen som bryr seg uansett. Jaja, nå skal jeg sove. God natt, sov godt. 



Wednesday morning






Fine bilder av føttene mine da

God morgen. I går var jeg på kino sammen med verdens snilleste Selli, som spanderte både kino og godteri på meg. Vi så på grown ups, som egentlig var ganske dårlig. Men den var ihvertfall ikke sånn mørk og trist film, som de fleste andre som går på kino nå. Problemet er vel egentlig at ingen andre har lik humor som meg. Men det var ihvertfall veldig koselig å være med Selli igjen. Etter kinoen hentet Peder oss, også dro jeg og Peder til besteforeldrene hans.

Og nå spiser jeg frokost, drikker kakao og ser på karl & Co. Ser på episoden "den søte juletid", og den er såå koselig. Gleder meg sånn til jul. Tror helt ærlig ikke at det finnes ett eneste menneske her i verden som er så glad i jula og som gleder seg så mye til den som meg. Drømte faktisk om den i natt.

Fler som gleder seg til jul?



Real love

"Jeg vil bare være alene", skriker jeg. Vi står ute på gata, bare du og jeg. Etter at jeg i ren frustrasjon løp ut av døra. Jeg klarte ikke å slutte å skrike til deg. Jeg ville bare at du skulle gå. La meg få være alene. Jeg husker ikke hvorfor jeg var sur. Jeg tror ikke jeg visste hvorfor jeg var sur. Alle tankene mine hadde samlet seg opp til et eneste stort kaos, i det bittelille hodet mitt. Han bruker meg barehan vil egentlig ikke ha meg, han kommer til å forlate meg etter det her var tankene som streifa meg igjen og igjen. Som en irriterende flue, kom tankene tilbake igjen så fort jeg fikk slått de fra meg. Jeg var sikker på at du kom til å gjøre det slutt der og da. Jeg visste at du kom til å forlate meg nå etter å ha sett den mørkeste siden av meg. Jeg venter på at du skal gå fra meg. Det handler bare om tid nå. Jeg vet jo godt at det ikke var denne personen du forelsket deg i.

Men så tar du tak i armene mine. Drar meg inntil deg. Holder så hardt rundt meg at jeg ikke har sjans til å komme meg løs. Blikket mitt møter ditt. Jeg ser rett inn i de blanke øynene dine. Du lener hodet mitt mot skuldrene dine. Og så begynner jeg å gråte. Tårene triller nedover tskjorta di. Jeg gråter så mye at jeg kunne laget en elv av tårene mine. Det tar aldri slutt. Jeg gråter til jeg ikke har fler tårer igjen. "Jeg lar deg ikke være alene nå, Helena", sier du. Det var første gang jeg forstod at dette var ekte kjærlighet. Det var første gang jeg forstod at det eneste jeg trengte var deg. At du brydde deg om meg. At jeg ikke trengte å få frokost på senga eller roser på døra hver dag. At du og jeg elsker hverandre er nok. Alt det andre er bare en bonus. Jeg trenger bare deg.



Regn, regn, ikke gå din vei





For en herlig morgen. Våknet opp til lyden av regndråpene som plasket utenfor vinduet mitt. Tok meg en dusj, og fant frem favorittjakka mi og ulltøflene mine. Og nå sitter jeg her, i den splitter nye sofaen vår, ser på God morgen Norge og nyter en varm kopp med kakao. Jeg elsker seriøst mandager. Opp og hoppe klokka 8. Huset helt for meg selv. Hotel cæsar. Jakten på kjærligheten. Og ungkarskvinnen. Herlig!

Ellers har jeg hatt en perfekt helg. På fredag laget mamma pizza, før jeg og Peder dro til han og så på senkveld. På lørdag skulle vi egentlig på kino, men bestemte oss for å bli hjemme og se på the holiday med masse brus og godteri istedet. Mye koseligere å ligge i armkrorken til kjæresten min og se på favorittfilmen min, enn å se en dårlig film på kino. Og i går var vi på fotballkamp og så på at Strømsgodset knuste Oddrane.

Har dere hatt en fin helg?



Autumn





Åh som jeg gleder meg til høsten er her for fult. Til bakken er dekt av blader i gult og rødt. Til regnet plasker ned utenfor soveromsvinduet mitt. Til jeg må gå med skjerf rundt halsen og lue på hodet for å ikke bli syk. Jeg gleder meg til å våkne under en god og varm dyne, mens mørket fortsatt er utenfor og kulda har bitt seg fast i rommet. Jeg gleder meg til å gå rundt i morgenkåpe og tøfler mens jeg lager meg en kopp te, for så å legge meg under den gode og varme dyna mi igjen. Inntil jeg får en jobb(krysser fingrene og ber til Gud om at jeg aldri skal få en) skal jeg virkelig kjemme bort meg selv denne høsten. Gjøre alle de tingene jeg har drømt om å gjøre hver høst. Jeg elsker høsten. Om høsten er jeg virkelig lykkelig.

Nå ligger jeg i senga til kjæresten min. Han har fått et sånt pc-nettbrett, så jeg blogger på det, mens han rydder rommet hehe. Det er kjempekult, men ganske komplisert. Ellers må jeg si at jeg har det utrolig bra sammen med Peder. Kunne ikke fått en bedre kjæreste.

Fler som gleder serg til høsten?



Kristelig Folkeparti

For første gang i hele mitt liv har jeg vært å stemt. Jeg har seriøst gledet meg til dette lenge nå. Jeg har tenkt igjennom hvem jeg skal stemme på helt siden forrige stortingsvalg, så jeg var rimlig sikker på hva jeg skulle stemme da jeg gikk inn i valglokalene. Nå gleder jeg meg bare til "valgnatten" starter på tv2.

Jeg vet forresten at det er hemmelig valg, men jeg vil ikke tie. Jeg stemmer Kristelig Folkeparti, og synes det er utrolig synd at det ikke er fler som stemmer på KrF. KrF setter virkelig menneskeverd i sentrum. KrF har den beste familiepolitikken. KrF vil øke kontantstøtten og engangsstøtten. KrF vil gi 5000 kroner i skattefradrag pr. barn. Og KrF vil gi foreldre og barn muligheten til å bruke mer tid sammen. Dette er min hjertesak. I tillegg vil KrF styrke psykisk helsevern til barn og unge, slik at alle barn og unge med psykiske lidelser skal få raskere hjelp. KrF ønsker også en lovfestet rett til eldrehjemsplass. Det er slike ting jeg brenner for. For at menneskene skal ha det bra. Jeg er ikke så opptatt av skattelette og den slags ting. Til en viss grad kan vi kjøpe lykke. Til en viss grad hjelper det med masse penger. Men det hjelper ikke med masse penger hvis vi ikke har det bra i utgangspunktet. Menneskeverd kommer aller først.

I tillegg bygger Kristelig Folkeparti politikken sin på kristne verdier. Noe som også er grunnen til at mange ikke stemmer KrF, tror jeg. Jeg har hatt utallig mange diskusjoner på om KrF er for de kristne eller ikke. Alt for mange tror at det bare er de kristne som stemmer på KrF. Men de kristne verdiene KrF bygger politikken sin rundt er jo fantastiske. For det handler ikke om at vi blir satt i fengsel for å ha sex før ekteskapet. Det handler jo om nettopp det å ivareta alle mennesker og sørge for at alle har det bra. Å se alle mennesker, inkludert de menneskene som ikke er A4-mennesker(som de aller fleste av oss ikke er). Å hjelpe de fattigste i verden, uten å nødvendigvis dra dem inn i landet. Derfor stemmer jeg Kristelig Folkeparti. Godt valg!



Har dere stemt? I såfall, hva stemte dere?



Dagens outfit



bukse new yorker genser monki lue monki

Heihei. Må først og fremst takke for noen super fine kommentarer på forrige innlegg, det satte jeg virkelig stor pris på. Ellers tenkte jeg at jeg skulle blogge litt annet enn bare de kjedelig tankene mine. Har så lyst til å lage masse outfit-innlegg, bare så synd at jeg virkelig ikke finnes fotogen. Jaja. Akkurat nå sitter jeg sammen med kjæresten min og ser på partidebatten. Synes det er kjempegøy, og jeg er faktisk utrolig interessert i politikk. Ingen tror på meg når jeg sier det haha. Jeg har så mange meninger om hvordan landet vårt bør styres og hvordan samfunnet skal fungere.



Å ikke passe inn i samfunnet

Livet mitt virker enkelt, ikke sant? Ingen skole, ingen jobb. Jeg kan legge meg når jeg vil og stå opp når jeg vil. Jeg tilbringer hver dag sammen med den personen i verden som betyr aller mest for meg; mamma. Og jeg koser meg, det gjør jeg. Men er det virkelig så enkelt som det virker? - Nei. Jeg går rundt med en konstant følelse av at jeg skuffer alle andre rundt meg. At jeg ikke klarer å leve opp til alle andres forventniger. Alle ønsker jo at jeg enten skal utdanne meg til noe, eller få meg en jobb. Det går ikke en dag uten at jeg får et spørsmål om jeg søker jobber, hvordan jeg søker jobber, hvorfor jeg ikke jobber, osv.. Jeg er lei av å svare på spørsmål. Jeg er lei av å alltid forklare meg. Jeg er lei av at ingen forstår. Lei av at alle tror jeg er lat og ikke gidder. Jeg vil ikke jobbe. Jeg tørr ikke, okei?

Jeg har angst. Legen min har gitt meg diagnosen sosial angst. Jeg er redd for å jobbe blandt andre mennesker. Jeg er ikke lat. Jeg går ikke hjemme fordi jeg ikke gidder å jobbe. For dere virker kanskje jobben som et sted det er slitsomt å være. For meg virker det å jobbe umulig. Tror du jeg synes det er noe bedre enn deg å jobbe hører jeg ca. daglig. Og ja, jeg tror du synes det er bedre enn meg å jobbe. Ellers hadde du ikke spurt. Jeg er lei av at ingen forstår. At ingen forstår at å jobbe ikke er veien til fasiten på alle problemer. For meg er det å jobbe, tanken på å jobbe, nøkkelen til alle problemer. Jeg er ikke lat, jeg har angst. Jeg tror ingen kan sette seg inn i situasjonen min før dere har vært der selv. Jeg tror ingen andre forstår hvor mye jeg sliter. Tenk deg at du har høydeskrekk og at samfunnet forventer at du skal hoppe i fallskjerm hver dag. Hvorfor finnes det ingen alternativ til meg? De som ikke tørr å hoppe i fallskjerm slipper jo. Hvorfor slipper ikke jeg? Hvorfor ser ingen i samfunnet meg?

Det å ikke ønske seg en jobb er ikke akseptert i dagens samfunn. Null jobb = null respekt. Det er sannheten. Svart på hvitt. Jeg klarer ikke å leve opp til samfunnets krav. Det virker kanskje enkelt, men det er det ikke. Og for all del- ikke tro at jeg ikke er sliten. For det er jeg. 





Når forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt så perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte på henne. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra henne, eller et et innkommende anrop fra hennes navn på skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset henne. Og alle krangler virket som små bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var så nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt på plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den jenta du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klisè-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant på ting sammen nesten hver helg. Hver dag ønsket du å tilbringe sammen med henne. Å være borte fra henne gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vært hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke å forlate henne denne kvelden heller. Deres første sydentur sammen var som et paradis. Bare dere to. En hel uke. For første gang skulle dere få en prøve på hvordan det ville bli å flytte sammen. Ingen krangling. Hele uka var perfekt. Dere gjorde ting dere begge likte. Tok hensyn til hverandre hele tiden. Du var den beste kjæresten i hele syden, det er jeg sikker på. Og hun var vel ikke så verst hun heller? Dere to var som skapt for hverandre.

Men ferien tok slutt, og den kjedelig, grå hverdagen inntok. Overgangen fra å være stormforelsket til å bare være forelsket var stor. Så stor at "forelskelsen" også forsvant. Du får ikke lenger sommerfugler i magen når du tenker på henne. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra henne, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser henne. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk å bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett å forveksle med at følelsene forsvinner. Det er lett å bli skremt. Lett å trekke seg unna. Men kjærlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og går over i kjærlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjærligheten gjør. Om du fortsatt føler at du trenger henne, gjør det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at hun sender deg melding, hva så om gnisten er borte? Og om du fortsatt føler at det behaglig å kysse henne, betyr det ikke så mye at det ikke lenger føles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Følelser forandrer seg. Og når de gjør det, så får du finne ut om det fortsatt er henne du har lyst til å tilbringe resten av livet ditt sammen med. Om du klarer å forestille deg selv sammen med ei annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med henne enn uten henne.



Hvis det er sånn - så tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjør ikke kjærligheten.



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no