Matvraket

Heihei. Gårsdagen startet med at jeg stod opp altfor tidlig for å dra på jobb. På jobb hadde jeg med meg altfor lite mat(4 knekkebrød og 2 brødskiver hehe), så da Selin spurte om vi skulle finne på noe, klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn å dra på Subway. Så da jeg sluttet på jobb kom Selin til meg, så så vi på fotballkamp(eller jeg så på fotballkamp), også dro tilslutt jeg, Selin og Madelen til Subway og spiste sub. Noe jeg angrer veldig på i dag, for nå har jeg ikke mer penger, og jeg har fortsatt lyst på sub. Hardt liv, jeg vet. 

Selin ble med meg hjem og sov her, så hun er fortsatt her. Vi våknet av at rommet mitt er så fuckings varmt at det ikke er mulig å være der før på ettermiddagen. Så vi stod opp og spiste frokost. Først en brødskive, så en toast, så en brødskive med banan og nugatti, og så enda en brødskive med banan og nugatti, bare fordi jeg ikke klarte å la være. Herregud, for et matvrak jeg er. Dette innlegget skulle ikke engang handle om mat, før jeg innså at det eneste jeg har gjort det siste døgnet er å spise eller å tenke på å spise. Jaja, her er noen ikke så fine bilder av meg og fine Selin. Om en uke reiser vi til Tyrkia, wihoo. Nå skal jeg spise middag. Kødda. 


 


min bestevenn 



Nye tøfluser





Det er vel ingenting som er som å sitte innpakket i dyna, med en kopp kakao i hånda og tøfler på bena om høsten, mens regnet pøser ned utenfor. Nå skal det sies at jeg verken har en kopp kakao i hånda eller regn som pøser ned utenfor vinduet. Men jeg drar ned rullgardina og setter på takvifta, så blir det både ganske mørkt og kaldt inne på rommet. Og hva er vel da mer perfekt enn disse tøflene som kan varmes opp i mikrobølgovnen(er jeg den eneste som alltid har sagt mikrommen??) og holder seg varme i 2 timer etterpå. Disse kommer ihvertfall til å bli værende på føttene mine helt til det blir vår igjen. Om dere har lyst til å ha like kule tøfler og bli like kul som meg, så kan dere kjøpe like tøfler som meg hos coolstuff.noher. Gjør det, gjør det, gjennomfør det. 

Sponset produkt



Too many fucking thoughts

De siste dagene har alt vært litt dritt. Jeg vil ikke juge. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om hvor bra jeg har det, men uansett faller jeg alltid tilbake til det samme gamle. All usikkerhet. All angst. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. Det er ikke det at livet mitt er dritt, det er bare styrt av mine egne tanker, følelser og usikkerheter. Følelsen av at alt er så mye verre enn det egentlig er. Redselen for at alt bare skal rase sammen, rett under beina på meg. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for å dø. I kveld er det angsten for å ikke være bra nok. Angsten for å ikke strekke til. For å ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Når det gjør så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, men ikke klarer å presse frem en eneste tåre. Eller når tårene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjør så vondt. Folk sier "livet er hva du gjør det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang på gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for å komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjør jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter å kjempe.

Hvorfor blir jeg aldri bra nok for meg selv?



God morgen

Det blir visst bare masse kjedelig bilder av maten min for tiden. For som jeg sa i går, så føler jeg ikke for å legge ut bilder av meg selv sånn som jeg er nå. Jeg er nemlig forsatt syk. Siden tirsdag har det egentlig bare blitt verre, og i går toppet det seg virkelig da jeg begynte å få vondt i ørene. Men det er overkommelig smerte med tanke på hvor vondt jeg har hatt i ørene før, og heldigvis har det ikke blitt noe verre. Det som er verre er at jeg egentlig skulle vært på jobb både i går og i dag, men har blitt nødt til å utsette det begge dagene. Menmen, nå håper jeg bare på at jeg blir frisk nok til å få rutiner og startet med treningen igjen neste uke. 







Mm, føler meg så mye bedre når jeg starter dagen med brødskiver med kalkun, salat og agurk enn gårsdagens pizzarester(selvom gårsdagens pizzarester smaker såå myyye bedre). Men jeg ville egentlig bare ønske dere en god morgen. Håper dere får en fin dag alle sammen. 



Når forelskelsen tar slutt

I begynnelsen virket alt så perfekt. Sommerfuglene i magen hver gang du tenkte på han. Sex minst to ganger om dagen. Den lille gnisten som dukket opp bare du fikk en melding fra han, eller et et innkommende anrop fra hans navn på skype. Fyrverkeriet i kroppen hver gang du kysset han. Og alle krangler virket som små bagateller. Du var forelsket - ingen tvil. Alt var så nytt og spennende. Alle brikkene i livet ditt falt på plass. Endelig hadde du funnet noen som kunne fylle tomrommet i hjertet i ditt. Endelig hadde du funnet den gutten du skulle dele resten av livet ditt sammen med. Trodde du. Dere var dette typiske "klisè-parret" alle snakket om. Dere dro ut og fant på ting sammen nesten hver helg. Hver dag ønsket du å tilbringe sammen med han. Å være borte fra han gjorde vondt. Selvom du visste at du egentlig burde vært hjemme og sovet for 2 timer siden, klarte du bare ikke å forlate han denne kvelden heller.

Men den kjedelig, grå hverdagen inntok. Overgangen fra å være stormforelsket til å bare være forelsket var stor. Så stor at "forelskelsen" også forsvant. Du får ikke lenger sommerfugler i magen når du tenker på han. Den lille gnisten som dukket opp da du fikk en melding fra han, den forsvant. Fyrverkeriet er ikke lenger i kroppen hver gang du kysser han. Alt er ikke lenger nytt og spennende. Det begynner faktisk å bli ganske gammelt og kjedelig. Det er lett å forveksle med at følelsene forsvinner. Det er lett å bli skremt. Lett å trekke seg unna. Men kjærlighet er mer enn forelskelse. Kanskje er det du opplever at forelskelsen tar slutt, og går over i kjærlighet. Forelskelsen varer ikke evig. Men kjærligheten gjør. Om du fortsatt føler at du trenger han, gjør det ikke noe at sommerfuglene i magen forsvinner. Om du fortsatt ikke synes det er irriterende at han sender deg melding, hva så om gnisten er borte? Og om du fortsatt føler at det behaglig å kysse han, betyr det ikke så mye at det ikke lenger føles ut som et fyrverkeri. Det er normalt. Følelser forandrer seg. Og når de gjør det, så får du finne ut om du fortsatt har lyst til å ha han i livet ditt. Om du klarer å forestille deg selv sammen med en annen. Og om du fortsatt tenker at livet ditt er bedre med han enn uten han.

Hvis det er sånn - så tar forelskelsen kanskje slutt. Men det gjør ikke kjærligheten.



Syk som en syk fisk

Åhgud jeg tror jeg begynner å bli syk. Jeg har ligget våken i natt fordi jeg har hatt vondt i hodet og halsen, tett nese og rennende øyne. Våknet nå fordi det ene neseboret mitt var så tett at jeg bare fikk pustet med det andre nesebordet. Dette passer meg veldig dårlig fordi jeg er nødt til å få vasket hos onkel i dag. Men det passer meg helt utmerket med tanke på at jeg egentlig skulle begynne å trene i dag, og at jeg nå har en unnskyldning til å utsette det litt. YES. I tillegg fikk jeg både fikset døgnrytmen og laget meg en bedre frokost i dag, nam. Likevel må jeg nok innrømme at dette fortsatt suger. Skulle kanskje ikke vært ute hele natta i bare skjørt og olajakke natt til søndag likevel. 









Håper dagen deres blir bedre enn dagen min(neidaa har det ganske bra Dere er fantastiske  



Pass deg, pass deg bunad blir burka

Det er skummelt å se hva som er i ferd med å skje med samfunnet vårt. Skummelt å se hvordan alle utlendinger, og spesielt muslimer tar over landet. Det er skummelt å tenke på at vi kan risikere å møte på noen med noe så skremmende som en hijab. Eller at vi kan risikere at en mørkhudet kommer og setter seg ved siden av oss på bussen. Dette er virkelig bekymringsfullt, eller hva? 

Det er jo helt på trynet å tenke på at vi velger å ta inn så mange kriminelle mennesker i landet vårt. Det er rart at vi slipper inn både snyltere, terrorister, voldtekstmenn og drapsmenn, ikledd turban, hijab og aladdin bukser. Skal vi virkelig la lille Norge bli et "muslimland" med både kvinnemishandling og karri kultur? Skal de tvinge oss til å be mot mekka fem ganger om dagen, bytte ut hjemmelagde kjøttkaker og fårikål med kebab og tikka-massala, bunad med burka, listepop med jahla jalla musikk og innføre faste en måned i året? Skal vi bare sitte å se på at det stadig blir økende antall av voldtekt og terroraksjoner? Skal vi sitte å se på at menn mishandler konene sine og dreper naboene sine? Vi må rett og slett åpne øynene våre å få stanset denne innvandringen ganske fort. Hvis ikke kommer hele Norge til å se ut som Øst-Europa om et par år. 

Eller skal vi rett og slett åpne opp øynene våre og se at disse menneskene er like mye verdt som oss? Selvom de har mørkere hudfarge, tror på noe annet, har en annen kultur og er vandt til å leve annerledes enn oss, så betyr ikke det at de ikke er like fulle av følelser og kjærlighet som det vi er. Det er vel ikke nødvendig å sende alle ut av landet bare fordi en som kommer fra samme land eller en med samme tro er terrorist, voldtekstmann eller drapsmann. Alle mennesker er forskjellig. Uanett hvordan vi ser ut, hva vi tror på eller hvor vi kommer fra. Dessuten sier det seg selv at det er fler kriminelle muslimer enn nordmenn, når antallet muslimer er vesentlig høyere enn 5 millioner. I Norge finnes det helt sikkert like mange kriminelle nordmenn som kriminelle utlendinger. Jeg f.eks., jeg stjal engang en øyebrynsgelé og det hender ofte at jeg sniker til meg ganske mye smågodt i butikkene. Så da er vel alle nordmenn og kristne kriminelle også da?

La utlendinger være utlendinger, og nordmenn være nordmenn. Om noen vil seg selv så vondt at de lider seg igjennom en måned med fasting så er vel det det samme for oss. Om noen vil bruke halve dagen sin på å be, så gjerne for meg. La de som vil bruke hijab, turban og aladdin bukser. Vi må slutte å dømme hverandre etter hvor vi kommer fra og hva vi tror på. For til syvende og siste så er vi bare mennesker alle sammen. Født under samme himmel, lagd av kjøtt og blod.

Del gjerne innlegget videre :)



Søndaaag

God morgen. Eller morgen og morgen. Herregud, dere skulle bare visst hvordan natten min har vært. Jeg og Selin ante ikke hvordan vi skulle komme oss hjem fra byen, så vi satt på med noen som sa de kunne kjøre oss til Selin, men som ikke kjørte oss til Selin. Til slutt endte vi opp på en bussholdeplass i Mjøndalen, før vi fikk en taxisjåfør til å kjøre oss hjem for 300 kroner. Og da vi endelig kom oss hjem var jeg så kald at jeg fortsatt skjalv da jeg våknet. Hahah for et evig stuk. Sett bort  ifra det så hadde vi en bra kveld på byen. 

Bortsett fra det så vil jeg bare si at "stakkars gutter"-innlegget er satt litt på spissen. Selvfølgelig finnes det unntak. Og hvis du er overbevist om at du ikke er slik, så greit, da er du ikke slik. Det var ment som en beskrivelse av jenter generelt, inkludert meg selv. Og hvis ingen hadde følt seg truffet, så hadde det neppe blitt delt så mange ganger. Og jeg prøver da på ingen måte å fremstå som "drømmedama", da hadde jeg vel ikke innrømt hvor vrang og vanskelig jeg kan være. Men beklager om jeg tråkket noen av dere på tærne. 


tok mange bilder igår, men disse ble de eneste brukbare haha. selin og meg 

Hvordan var kvelden deres?



O'Happy day

Wow, tusen takk! Hadde ikke regnet med så høy statistikk. Takk for alle fine kommentarer, delinger og alt annet. Dere er best. 

I dag våknet jeg alt for tidlig for å rekke polet før jeg skulle i bursdag til kusina og fetteren min. Jeg fikk både kjøpt tequila og rakk neeesten bursdagen, så var ganske imponert over meg selv, haha. Nå derimot, nå skulle jeg vært ute av døra for lenge siden. Jeg skal en tur på byen, og har ikke engang kommet meg på vors enda. Så nå må jeg nesten få på meg noe annet enn pysjgenseren. Sent ute som alltid. 









Stakkars gutter

Av alle ting på min irritasjonsliste står definitivt jenter helt øverst. Og tro meg, den lista er lang. Men det er få ting jeg skammer meg mer over enn nettopp det å være jente. Likevel er jeg så forferdelig glad for at jeg er jente og at det er helt naturlig at jeg skal falle for gutter. For stakkars, stakkars gutter som skal falle for oss. Det er nemlig ikke så langt ifra sannheten å si at jenter stort sett er roten til alt vondt. Vi overtenker, analyserer og lager tredje verdenskrig ut av noe som ikke engang var en bagatell. Men for all del - vi lager ikke problemer ut av en sak med en gang, som regel venter vi gaaanske lenge før vi i det hele tatt innrømmer at noe er galt. Jada, plutselig var noe han sa for fire timer siden veldig feil akkurat nå. Og han skjønner ikke en gang at han har gjort noe galt. Og blir vi egentlig noen gang fornøyd? Enten er han for slem eller så er han for snill. Enten bryr han seg for lite eller så bryr han seg for mye. Enten gir han oss for mye oppmerksomhet eller så gir han oss for lite. Er han sjalu er det feil, og er han ikke sjalu så er det feil det og.

Og jada jenter, det er kjipt med mensen. Men hvem er det egentlig mest synd på? Oss eller de stakkarne som lever med en tikkende bombe rundt seg, vel vitende om at det bare er et spøsmål om tid før det eksploderer? Det ville vært egoistisk å svare oss. Men vent, vi er jo egoistiske. Det overrasker meg ikke om 90% av alle jenter fortsatt mener at det er mest synd på oss. For det er jo alltid mest synd på oss, er det ikke??? Gutter er jo bare følelsesløse drittsekker uansett. Det er sånn vi tenker, eller tar jeg helt feil? Vi lager en big deal bare for å se om de bryr seg, og mens vi står der å krangler over en liten, ubetydelig bagatell, så får vi oss til å si noe så teit som "det var det jeg visste, du bryr deg ikke". Tror vi virkelig at de hadde giddi å krangle med oss om de ikke hadde brydd seg?! Vi jenter er tragiske. Og helt ærlig så skal vi være glad for at vi har fitte. For uten den tviler jeg på at noen gutt hadde holdt ut med oss i det hele tatt.

Men for all del - viktig å ikke dra alle under en og samme kam. Nei, for når alt kommer til alt så finnes det tross alt to typer jenter; de som blir sure for alt og de som blir sure for ingenting.

Del gjerne innlegget hvis du er enig med meg :) selvironi jenter



Jævla overskrift

Jeg hadde helt glemt hvor vanskelig det er å komme på en overskrift. Kommer nok til å slite nesten like mye med dette hver eneste dag. Men nå er jeg helt sikker på at jeg skal klare å blogge ofte nok til at bloggen min ikke blir for kjedelig. Desverre orker jeg ikke noe langt oppsumeringsinnlegg om hva som har skjedd siden sist. Kameraet har ligget urørt siden februar, så det hadde blitt et kjedelig innlegg uten bilder. Jeg var i Bulgaria med Madelen i slutten av mai, og jeg tok ikke et eneste bilde. Heldigvis skal jeg og Selin til Tyrkia om 21 dager, så da får jeg tatt noen sydenbilder. Ellers har jeg endelig blitt 20 og kunne snart flyttet inn på byen. Men nok om det.

I går våknet jeg og var helt desperat etter sub til frokost. Så jeg fikk tak i Selin og fortalte henne at vi måtte dra å spise sub til frokost. Så jeg stod opp, dusja, fiksa meg, henta Selin og var på Subway et kvarter før det stengte. Så typisk oss. Eller meg kanskje, hahah. Vi prøvde å ta noen bilder, men jaa... det er tross alt en stund siden jeg tok bilder. Så dere får heller se noen bilder av det mongo trynet mitt. 










Guess who's back

Jeg vet ikke helt hva som skjedde den dagen jeg plutselig bestemte meg for å slutte å blogge. Jeg vet ikke egentlig om jeg noen gang rakk å bestemme meg i det hele tatt. En dag uten blogging ble til dager, dager til uker, uker ble til måneder, og plutselig anså jeg denne bloggen som død. Etter nesten fem år med blogging hadde jeg endelig satt mitt siste punktum. For det var nemlig sånn det føltes. Endelig. Endelig kunne jeg slippe å alltid ha bloggen i bakhodet. Endelig kunne jeg la kameraet ligge igjen hjemme. Ingen fler tårer i frustrasjon over at jeg ikke klarte å endre design. Ingen fler av dagene der jeg lot lesetallene styre humøret mitt. Endelig. Å blogge var ikke lenger en ting jeg så på som noe gøy. Plutselig handlet bloggen om ting som sminke, klær og andre overfladiske problemer. Plutselig ble utseendet til bloggen viktigere for meg enn innholdet. Til slutt blogget jeg kun for sponsorgaver og et håp om å tjene litt penger. Jeg gjorde hva som helst for at flest mulig skulle ha lyst til å besøke bloggen min. Jeg fylte den med ting som ikke interesserer meg overhode. Jeg glemte meg selv. Jeg glemte hvorfor jeg pleide å elske dette. Jeg var ikke lenger en skygge av meg selv engang.

Wow. Det føles ut som en evighet siden jeg skrev noe her sist. Og det er det vel også. Disse månedene uten blogging har fått meg til å innse hva jeg gjorde feil. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har savnet å ha et sted jeg kan skrive ned alle følelsene mine. Eller bare skrive noe fordi jeg elsker det. Jeg er ikke en person som liker å stå foran kameraet for å vise frem hva jeg har på meg (for helt ærlig, hvem er vel interessert i å se den samme grå joggebuksa hver dag...). Det jeg savner er å skrive. Jeg har sittet våken om natta, hørt på rolig musikk og skrevet dette. Og sannheten er at jeg kan ikke huske sist jeg koste meg så mye helt alene. Derfor gjør jeg et siste desperat forsøk på å finne tilbake til den gangen jeg synes dette var gøy. Innleggene kommer ikke til å bli bildeløse, men bloggen kommer ikke til å handle om ting som ikke interesserer meg. Jeg lever ikke i en rosa boble, og jeg kommer ikke til å fremstille meg som at jeg gjør det heller. Jeg er bare en helt vanlig jente, med et helt normalt liv. Som gjør dette fordi jeg elsker det.

Har tenkt på dette en stund. Så ja, fra nå av er jeg offesielt en blogger igjen. Wiho. 

 



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no