God morgen





Heihei. Vet at jeg egentlig skulle begynne å blogge på denne bloggen i går og blablabla. Men så skjedde det noe som rett og slett knuste hjertet mitt og som jeg var nødt til å ordne opp i. Nå går alt heldigvis bedre, så nå starter den nye karrieren min som blogger hehe. Vet ikke om dere vil at jeg skal starte med å skrive om meg selv og sånn? Tipper at de fleste leserene mine er de samme som på den gamle bloggen, så det er kanskje ikke noe vits? 

I dag stod jeg opp litt over 8. Jeg går jo ikke på skole, men jeg prøver å ha litt rutiner likevel. Etter at jeg sluttet å ligge oppe hele natta å tenke på at jeg gruer meg til skolen dagen etter, klarer jeg faktisk å følge rutiner og stå opp klokka 8 hver dag. Ser på God morgen Norge, drikker kakao og spiser frokost sammen med mamma. I dag har vi spist baguetter og jeg har sølt kakao utover hele senga mi. Også er det endelig fint vær(overskyet).

Går du på skole?



Bak masken



"Du er så jævla feit, Helena", "hvorfor går du så rart?", "jævla pingvin bein as", "vi sykler fra Helena", "hvorfor sitter du aleine?", "du er så dum, du, Helena?". Jeg vet ikke hvor jeg skal starte engang. Slike replikker har vært hverdagen min. Jeg har aldri vært supertynn, og det har såret meg så utrolig mye hver gang noen slang en kommentar om at jeg var feit. Dere aner faktisk ikke hvor mye det har plaget meg, og hvor forferdelig jeg føler meg nå. Jeg er født med en feil i hoftene, så beina mine svinger litt innover. Før tenkte jeg faktisk ikke over det, jeg legger jo ikke merke til det selv. Men nå er jeg så utrolig redd for å få kommentarer på det. Jeg har ikke gym på skolen, av den enkle grunn at jeg har "pingvinbein", spesielt når jeg løper. Jeg har ikke fritak(det er jo tross alt ingen som forstår hvor mye jeg sliter med det), jeg har rett og slett droppa ut av gym selv. Og jeg må ta det opp hos privatist senere.

Jeg tror at ingen liker meg. Ikke engang mine egne venner. Jeg tar aldri initiativet til noe. Jeg blir ikke kjent med folk med mindre de blir kjent med meg. Hvis ingen setter seg ved siden av meg, eller spør om jeg vil sitte ved siden av dem, da setter jeg meg heller alene. Vet dere hvorfor? Jo, fordi jeg alltid har vært den personen andre ikke har vilt ha der. Jeg har alltid fått høre at andre har sagt "ikke ta med Helena", "vi sykler fra Helena", "vi går fra Helena". Jeg har blitt kryna for at jeg ikke skulle rekke å ta dem igjen. Folk har ødelagt sykkelen min. Og ja, dere skjønner. Dere som gjorde det; aner dere hva dere gjorde? Aner dere hvor utrolig vondt det var for meg?

Det eneste som gjorde at jeg følte meg bedre var å "spille dum". Da lo i det minste folk av noe annet enn at de var slemme mot meg. Men jeg kom meg aldri ut av det igjen. Jeg gjorde ikke en dritt på skolen. Oppførte meg dumt. Og ble rett og slett ganske dum. Da jeg prøvde å bli smart igjen, var det forsent. Etterhvert kunne jeg høre at folk begynte å viske "åååherreguuud" hver gang jeg sa noe. Tilslutt tørte jeg ikke lenger å si noe. Det er sjelden jeg sier noe på skolen. Og blir jeg plassert alene får jeg helt angst. Jeg takler det ikke. Jeg sitter bare å venter på at noen skal begynne å viske om at jeg sitter alene. Ikke klarer jeg å jobbe noe særlig heller. Jeg er for dum til å klare oppgavene, det har jeg jo tross alt fått høre tusen ganger før.

Andre tenker sikkert at jeg er en dritt kjedelig person. Andre liker meg ikke. Jeg liker meg ikke selv heller. Andre ville kanskje sagt at de kom sterkere ut av dette, men ikke jeg. Jeg er mye, mye svakere. Og det er derfor jeg er som jeg er. Så tenk over det neste gang dere dømmer et menneske. Dere vet aldri hva han/hun har vært igjennom. Og tenk gjennom det neste gang dere snakker dritt til et annet menneske. Tenk over ord og handlinger. Dere vet ikke hvor mye det kan forandre et annet menneske. Hvor mye det kan ødelegge.

Dette innlegget er sperret for kommentarer. fordi jeg ikke vil ha masse anonyme dritt kommentarer.



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no