Vind i hatten

Tusen takk for fine kommentarer på forrige innlegg, det betyr mye. I går var jeg på jobb, før jeg måtte skynde meg hjem, dusje de svette føttene mine(æsj) og ta bussen til byen. Jeg hater å ta bussen, men etter at de har endret reglene til at man kan få barnebillett opp til man er 19 år, så liker jeg det faktisk litt. Det er jo mye enklere å juge å si at jeg er 19 år enn at jeg er 16 år. Og det er jo ganske deilig å slippe å kjøre selv og lete etter parkering i evigheter. I byen var det barnas grand prix og jeg kjente hun ene som var med, derfor dro jeg for å se på. Det var gøy, men det blåste så fælt at jeg var ganske glad da kjæresten min kom og hentet meg. Det var ikke akkurat hatte vær i går for å si det sånn. Og jeg kan tenke meg at det var et ganske morsomt syn da hatten blåste av meg og jeg løp som en tulling rundt for å fange den. 

min gode venn, Marie 



min fine, søte, snille lillesøster Rebekka  er så glad i deg 

 



Ikke pen nok

Jeg vet nesten ikke hvordan man blogger lenger. Det er så lenge siden sist at fingrene mine beveger seg i sneglefart over tastaturet. Før kunne jeg skrive uten å måtte tenke. Men hvorfor slutta jeg? Jeg elsker jo å  blogge, skrive, å ta bilder, og å alltid ha noe å se tilbake til. Planen var ikke at jeg skulle slutte. Men noen timer uten blogging ble til dager, dager til uker, og uker til måneder. Og jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle blogge igjen, jeg hadde blogga en siste sang, og sjansen for at jeg noen gang kom til å skrive noe her igjen var minimal. Hvorfor? Helt brutalt og ærlig; jeg føler meg ikke pen nok for å blogge.

Blogglista kryr av pene jenter. Tynne, inspirerende jenter. Og midt i mellom dem var jeg. Halvfeit, smålubben, med en langt ifra inspirende stil. Det eneste som var tynt nok med meg var håret mitt, og det henger som regel rett ned eller er krølla sammen i en dott på toppen. Det var slik jeg følte det da jeg slutta. Bloggen ga meg fine kommentarer, masse pakker hjem i posten, men mest av alt ga den meg enda dårligere selvtillit. Den knakk meg. For uansett om jeg skrev bra tekster og fikk fler tusen delinger på innleggene mine, så følte jeg ikke at noen ville lese om meg. Jeg har aldri hatt og kommer heller aldri til å ha den bloggen folk går innpå for å lese om sminketips, se på bilder av hvor pen jeg er eller hente inspirasjon til klesstilen sin i fra. Jeg kommer alltid bare til å være meg. Halvfeit, smålubben, helt allminnelig og normal jente. Men skal det hindre meg i år gjøre det jeg elsker? Nei. 

Jeg vil skrive lange tekster, ta masse bilder, svare på kommentarer, være en blogger og gi faen. For ni måneder siden betydde det å være pen alt for meg. Men i dag gjør det ikke lenger det. I dag kan jeg gå ut uten sminke. I dag kan jeg dra i butikken med håret til alle kanter og i pysjbukse. I dag kan jeg gå i bikini på stranda selvom jeg har noen kilo for mye. Dette er en stor forandring og store skritt for meg. Det betyr også at jeg kan blogge uten å føle at jeg alltid må legge ut fine bilder og være pen nok. For når jeg leser dette om ti år kommer jeg ikke til å bry meg om det var 20 tusen eller to hundre som leste bloggen min, jeg kommer til å være sjeleglad for at jeg har skrevet ned alle tanker og minner jeg har. Og det er verdt mye mer enn pakker i posten og penger på kontoen.







Bildene er av meg i dag, uten sminke, fordi det er faktisk sånn jeg ser ut



GUESS WHO'S BACK

.. Igjen. Åh, jeg har holdt på med dette innlegget dritlenge nå. Ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om eller bilder å bruke, men rett og slett fordi jeg har vært så usikker på om jeg faktisk skal begynne å blogge igjen eller ikke. Jeg har bestemt meg for det en stund nå, og den siste uka har jeg hatt bloggen i tankene ca. hele tida. Så i dag bestemte jeg meg for at NÅ skal jeg begynne. Men akkurat da jeg skulle begynne å redigere bilder og innså at jeg skulle begynne å blogge igjen, ble jeg egentlig litt klein. For hvor flaut er det ikke å begynne på nytt igjen hele tida, fordi jeg aldri klarer å fullføre bloggen. Men jeg elsker å blogge, og jeg savner å alltid kunne bla i arkivet å se tilbake på hva jeg har gjort og hvordan jeg har hatt det. Så fra nå av starter jeg rett på, uten å se tilbake på hva som har skjedd siden sist. Dette er livet mitt fra og med i dag.

Så i dag har jeg vært på kurs sammen med Selin. Så dro jeg hjem, skifta og ble hentet av kjæresten min. Herregud jeg har blitt så dårlig på å formulere meg, merker at jeg virkelig trenger bloggen. Men ihvertfall så dro vi til byen, kjøpte verdens fineste sandaler til meg og spiste kebab. Dere skulle hørt oss diskutere hva vi skulle spise. Han hadde lyst på kebab, og jeg hadde lyst på.. alt annet. Men han fikk vilja si, så da ble det kebab. Jeg fikk tross alt verdens fineste sandaler hahah. Jeg har begynt å ta med kameraet mitt overalt, så nå skal jeg alltid ha bilder å bruke. Enda en grunn til å begynne å blogge, jeg tar jo aldri bilder når jeg ikke blogger. Så her kommer det noen bilder fra i dag, gleder meg til å fortsette med bloggen.





Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no