Sometimes

.. you have to be your own hero.

Dette innlegget er kanskje et av mine mest personlig innlegg noen sinne. Og det er skrevet til alle venner, bekjente, familiemedlemmer, blogglesere og nyskjerrige folk som ikke skjnte noe da jeg plutselig knakk sammen for snart et r siden. Alle som ikke skjnte noe da jeg plutselig ble singel. Til alle dere som trodde jeg var verdens lykkeligste og levde livet jeg alltid hadde drmt om. Jeg ly. Jeg ly da jeg sa at 2013 var mitt beste r. Jeg hadde akkurat blitt singel og s p livet med et knust hjerte og gjennom et par blanke yne. Men jeg husker alt s klart og tydelig n - 2013 var kanskje det verste noen sinne.

Angst og depresjoner. De to viktigste stikkordene nr jeg skal beskrive 2013. Joda, jeg vil alltid huske at 2013 var ret jeg var sammen med Peder. Men jeg vil ogs huske at 2013 var ret jeg ga slipp p alle guttevennene mine. ret alle venninne mine forsvant. ret jeg mtte takle alle problemer s godt som alene. Jeg virket kanskje heldig. Jeg hadde en kjreste jeg kunne tilbringe hver eneste dag sammen med. Jeg hadde en kjreste jeg kunne le og ha det gy sammen med. Men vet dere hva? Jeg har aldri vrt mer ensom. For vet dere hva jeg ikke hadde? Jeg hadde ingen venner. Ingen snakke med. Ingen sprre om rd. Ingen venninner le sammen med. Ingen venninner grte med. Ingen som forstod. Jeg var bare hjemme i huset mitt, sammen med de samme menneskene hver eneste dag. Jeg var s mye alene at jeg ikke lenger klarte vre ute blandt andre mennesker. Jeg l vken og grt hver eneste natt. Tanken p finne meg en jobb var langt utenfor mine tanker. Det var ikke hver dag jeg klarte komme meg ut av senga engang. Etter en tur i butikken var jeg helt utslitt. Og etter ha ligget hjemme hele dagen, var jeg enda mer utslitt. Og vet dere hva jeg fikk hre hver eneste dag? "Du kan ikke vre sliten, du har jo bare vrt hjemme hele dagen".

Jeg begynte tvile p forholdet mitt. Jeg var usikker p mine egne flelser. Men jeg hadde ingen jeg kunne snakke om det med. S jeg overbeviste meg selv om at dette var riktig, at det var vanlig fle det snn. Tok det opp et par ganger, men det endte alltid i krangel. Det gr over, tenkte jeg. Jeg var redd for bli alene, tviholdt i det lille hpet om at all tvil skulle forsvinne og at alle flelser skulle bli som fr. Men det gjorde det ikke. S jeg sluttet vise interesse, ble klagete og trakk meg unna. Jeg savnet livet mitt. Jeg savnet ha guttevenner. kunne snakke med en gutt p facebook uten mtte unnskylde meg i mange timer etterp. At jeg kunne dra ut uten f hre at jeg kanskje kom til vre utro. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med. Noen som forstod at problemene mine ikke var bagateller. Jeg inns oftere og oftere at det her var feil. Men jeg var ingen dritt. Jeg var aldri utro. Gikk aldri bak noens rygg. Jeg var alltid rlig. At det ikke var ekte kjrlighet var ikke min feil. Men jeg ville aldri vrt foruten. Jeg lrte s utrolig mye om hvordan et forhold ikke skal vre.

Det jeg prver si er at fles det feil, s er det som regel feil. Ikke hold igjen bare fordi du er redd for bli alene. Frst da jeg ble singel inns jeg hvor mange fantastiske mennekser jeg har i livet mitt. Jeg har en familie som jeg elsker. En mormor og bestefar, mamma og stepappa som betyr alt for meg. Tanter og onkler. Smssken som lyser opp dagen min, og smssken som str opp for meg uansett hva. Jeg har de beste bestevennene i hele verden, som alltid stiller opp og er her for meg. Madelen, Selin og VictoriaOg jeg har enda noen fler venner som gjr livet mitt komplett. Jeg var s redd for bli alene, men ble det helt motsatte. Det sies at de sterke aldri slipper taket.. men av og til er den sterkeste, den som slipper taket, den som klarer gi slipp.



Sverige med min beste

Jeg hadde forventet at jeg skulle ha en grusom valentinesday helt alene, men jeg kunne faktisk ikke hatt det bedre. Jeg og Madelen har snakket om dra til Sverige i evigheter n, men vi har aldri rukket det. Til tross for at vi begge har nok av tid. Men p fredag bestemte vi oss for dra selvom vi ikke hadde sykt god tid. S vi fikk lne bilen og kjrte til Sverige. Vi hadde to timer p oss fr Nordbysenteret stengte, og rakk innom hele to butikker fr vi kjrte til Svinesund for handle godteri og mat. Men tror dere vi rakk handle mat? Neida. Og tror dere jeg hadde nok penger da jeg dro kortet inne p godishuset? Neida.

S bestemte vi oss for at vi mtte feire valentinesday med en date. S vi kjrte til Strmstad og fant et sted de hadde pizza. Verdens snilleste Madelen spanderte p meg, jeg gikk jo tross alt tom for penger p godishuset. Jeg kunne ikke hatt en bedre valentines date enn Madde/Mdd/Madelen. Og det finnes ingen jeg heller kunne nske jeg feiret valentinesday med enn henne. Verdens beste jente og bestevenn.





Singel p valentinesday?

I morgen er det som vi alle vet 14. februar og valentinesday. For oss single skal visstnok denne dagen vre den aller verste i hele ret. For vre rlig har jeg egentlig aldri skjnt hvorfor, livet suger jo like mye alle de andre 364 dagene i ret. Men for mange er denne dagen helt forferdelig, og jeg har derfor laget noen tips for gjre dagen litt bedre, hahaha.

Bli inne. Jeg mener, er du av typen som drukner i trer ved se alle de ste parrene som kysser, holder hverandre i hendene, og alt det klisset der(ja, jeg er av den typen), er ikke dette dagen for deg g ut p. Steng alle drer, legg deg under dynen, spis sjokolade, og se p en film.

Unn deg selv noe du nsker deg. Kjp deg klr, sko, smykker, vesker, sminke, et eller annet. Alle andre bde kjper og fr gaver, i prinsippet gjr du det samme. Og du m innrmme at sminke og smykker er mye bedre enn en sjokoladeeske og en teddybjrn?

Se p one tree hill, gossip girl, sex and the city, osv.. Hvis du nsker deg vekk fra virkeligheten denne dagen, er slike serier virkelig noe for deg. Jeg fler hvert fall at jeg lever i bde one tree hill, gossip girl og sex and the city, bde mens jeg ser p, og mange timer etter at jeg har sett p. Og hva er vel bedre enn tilbringe dagen sammen med Chuck Bass, Payton Sawyer, Brooke Davis, Blair Waldorf, Serena van der Woodsen, Carrie, Miranda, Charlotte, Samantha og alle de andre fantastiske personene som kun er skuespill?

Bruk dine single venner. Alle vennene dine kan vel ikke ha kjreste? En eller annen er sikkert pen for en koselig jentekveld, hihi. Sl dere sammen og spis lasagne, haha. (Hint til alle vennene mine).

Gi litt blaffen. Herregud, valentinesday er vel igrunn laget for butikkenes skyld. Slik at de kan f solgt ekstra masse blomster, kort og sjokolader(h vil ogs ha en kjreste som skriver kort og gir meg sjokolade). F mammaen din til skrive et kort, plukk blomster og spis sjokolade.

Ikke sammenlign deg med andre mennesker. Selvom du fler at alle andre har en partner, er det ikke slik(joda, det er snn). Du er langt ifra alene(fler meg egentlig ganske alene). Og om du s hadde vrt alene, ikke sammenlign deg med andre. Du blir bare dobbelt s deprimert. Dessuten er jeg sikker p at det finnes mange der ute med en partner, men som likevel har det mye verre enn deg(ikke enn meg). Det er bedre vre alene enn vre sammen med feil person, tro meg. Singellivet er ikke bare dumt.

I'll be my own Valentine because I'm fucking amazing. Du er altfor bra for alle andre. Det er ikke det at du ikke har en valentine, men at du rett og slett nsker vre din egen valentine, fordi ingen andre en bra nok for deg. (Ja, srlig).

Lykke til, til meg selv med valentine. Jeg kommer sikkert til ligge under dyna og sippe over mitt ensomme liv i hele morgen.



Too many fucking thoughts

De siste ukene har jeg vrt litt for opptatt av ha det gy. Jeg har prvd overbevise meg selv om hvor bra jeg har det. Og jeg har hatt det bra. Jeg har kost meg hvert eneste sekund. Frem til for noen dager siden. Plutselig gikk det opp for meg at etter hver opptur, kommer det enda en nedtur. Jeg tror jeg har fokusert s mye p ha det bra at jeg har glemt hvordan livet mitt egentlig er. All kjrlighetssorgen. All angsten. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. All depresjon. Det kom som et slag i trynet p meg. Jeg hadde ikke forventet dette n i det hele tatt. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for d. I kveld er det angsten for ikke vre bra nok. Angsten for ikke strekke til. For ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Nr det gjr s vondt at du ikke vet hvor du skal gjre av deg, men ikke klarer presse frem en eneste tre. Eller nr trene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjr s vondt. Folk sier "livet er hva du gjr det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang p gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjr jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter kjempe. Hvorfor blir jeg aldri bra nok?



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 r.

helenawestergren@live.no