Sometimes

.. you have to be your own hero.

Dette innlegget er kanskje et av mine mest personlig innlegg noen sinne. Og det er skrevet til alle venner, bekjente, familiemedlemmer, blogglesere og nyskjerrige folk som ikke skjønte noe da jeg plutselig knakk sammen for snart et år siden. Alle som ikke skjønte noe da jeg plutselig ble singel. Til alle dere som trodde jeg var verdens lykkeligste og levde livet jeg alltid hadde drømt om. Jeg løy. Jeg løy da jeg sa at 2013 var mitt beste år. Jeg hadde akkurat blitt singel og så på livet med et knust hjerte og gjennom et par blanke øyne. Men jeg husker alt så klart og tydelig nå - 2013 var kanskje det verste noen sinne.

Angst og depresjoner. De to viktigste stikkordene når jeg skal beskrive 2013. Joda, jeg vil alltid huske at 2013 var året jeg var sammen med Peder. Men jeg vil også huske at 2013 var året jeg ga slipp på alle guttevennene mine. Året alle venninne mine forsvant. Året jeg måtte takle alle problemer så godt som alene. Jeg virket kanskje heldig. Jeg hadde en kjæreste jeg kunne tilbringe hver eneste dag sammen med. Jeg hadde en kjæreste jeg kunne le og ha det gøy sammen med. Men vet dere hva? Jeg har aldri vært mer ensom. For vet dere hva jeg ikke hadde? Jeg hadde ingen venner. Ingen å snakke med. Ingen å spørre om råd. Ingen venninner å le sammen med. Ingen venninner å gråte med. Ingen som forstod. Jeg var bare hjemme i huset mitt, sammen med de samme menneskene hver eneste dag. Jeg var så mye alene at jeg ikke lenger klarte å være ute blandt andre mennesker. Jeg lå våken og gråt hver eneste natt. Tanken på å finne meg en jobb var langt utenfor mine tanker. Det var ikke hver dag jeg klarte å komme meg ut av senga engang. Etter en tur i butikken var jeg helt utslitt. Og etter å ha ligget hjemme hele dagen, var jeg enda mer utslitt. Og vet dere hva jeg fikk høre hver eneste dag? "Du kan ikke være sliten, du har jo bare vært hjemme hele dagen".

Jeg begynte å tvile på forholdet mitt. Jeg var usikker på mine egne følelser. Men jeg hadde ingen jeg kunne snakke om det med. Så jeg overbeviste meg selv om at dette var riktig, at det var vanlig å føle det sånn. Tok det opp et par ganger, men det endte alltid i krangel. Det går over, tenkte jeg. Jeg var redd for å bli alene, tviholdt i det lille håpet om at all tvil skulle forsvinne og at alle følelser skulle bli som før. Men det gjorde det ikke. Så jeg sluttet å vise interesse, ble klagete og trakk meg unna. Jeg savnet livet mitt. Jeg savnet å ha guttevenner. Å kunne snakke med en gutt på facebook uten å måtte unnskylde meg i mange timer etterpå. At jeg kunne dra ut uten å få høre at jeg kanskje kom til å være utro. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med. Noen som forstod at problemene mine ikke var bagateller. Jeg innså oftere og oftere at det her var feil. Men jeg var ingen dritt. Jeg var aldri utro. Gikk aldri bak noens rygg. Jeg var alltid ærlig. At det ikke var ekte kjærlighet var ikke min feil. Men jeg ville aldri vært foruten. Jeg lærte så utrolig mye om hvordan et forhold ikke skal være.

Det jeg prøver å si er at føles det feil, så er det som regel feil. Ikke hold igjen bare fordi du er redd for å bli alene. Først da jeg ble singel innså jeg hvor mange fantastiske mennekser jeg har i livet mitt. Jeg har en familie som jeg elsker. En mormor og bestefar, mamma og stepappa som betyr alt for meg. Tanter og onkler. Småsøsken som lyser opp dagen min, og småsøsken som står opp for meg uansett hva. Jeg har de beste bestevennene i hele verden, som alltid stiller opp og er her for meg. Madelen, Selin og Victoria  Og jeg har enda noen fler venner som gjør livet mitt komplett. Jeg var så redd for å bli alene, men ble det helt motsatte. Det sies at de sterke aldri slipper taket.. men av og til er den sterkeste, den som slipper taket, den som klarer å gi slipp. 



Sverige med min beste

Jeg hadde forventet at jeg skulle ha en grusom valentinesday helt alene, men jeg kunne faktisk ikke hatt det bedre. Jeg og Madelen har snakket om å dra til Sverige i evigheter nå, men vi har aldri rukket det. Til tross for at vi begge har nok av tid. Men på fredag bestemte vi oss for å dra selvom vi ikke hadde sykt god tid. Så vi fikk låne bilen og kjørte til Sverige. Vi hadde to timer på oss før Nordbysenteret stengte, og rakk innom hele to butikker før vi kjørte til Svinesund for å handle godteri og mat. Men tror dere vi rakk å handle mat? Neida. Og tror dere jeg hadde nok penger da jeg dro kortet inne på godishuset? Neida. 

Så bestemte vi oss for at vi måtte feire valentinesday med en date. Så vi kjørte til Strömstad og fant et sted de hadde pizza. Verdens snilleste Madelen spanderte på meg, jeg gikk jo tross alt tom for penger på godishuset. Jeg kunne ikke hatt en bedre valentines date enn Madde/Mædd/Madelen. Og det finnes ingen jeg heller kunne ønske jeg feiret valentinesday med enn henne. Verdens beste jente og bestevenn.





Singel på valentinesday?

I morgen er det som vi alle vet 14. februar og valentinesday. For oss single skal visstnok denne dagen være den aller verste i hele året. For å være ærlig har jeg egentlig aldri skjønt hvorfor, livet suger jo like mye alle de andre 364 dagene i året. Men for mange er denne dagen helt forferdelig, og jeg har derfor laget noen tips for å gjøre dagen litt bedre, hahaha. 

Bli inne. Jeg mener, er du av typen som drukner i tårer ved å se alle de søte parrene som kysser, holder hverandre i hendene, og alt det klisset der(ja, jeg er av den typen), er ikke dette dagen for deg å gå ut på. Steng alle dører, legg deg under dynen, spis sjokolade, og se på en film.

Unn deg selv noe du ønsker deg. Kjøp deg klær, sko, smykker, vesker, sminke, et eller annet. Alle andre både kjøper og får gaver, i prinsippet gjør du det samme. Og du må innrømme at sminke og smykker er mye bedre enn en sjokoladeeske og en teddybjørn?

Se på one tree hill, gossip girl, sex and the city, osv.. Hvis du ønsker deg vekk fra virkeligheten denne dagen, er slike serier virkelig noe for deg. Jeg føler hvert fall at jeg lever i både one tree hill, gossip girl og sex and the city, både mens jeg ser på, og mange timer etter at jeg har sett på. Og hva er vel bedre enn å tilbringe dagen sammen med Chuck Bass, Payton Sawyer, Brooke Davis, Blair Waldorf, Serena van der Woodsen, Carrie, Miranda, Charlotte, Samantha og alle de andre fantastiske personene som kun er skuespill?

Bruk dine single venner. Alle vennene dine kan vel ikke ha kjæreste? En eller annen er sikkert åpen for en koselig jentekveld, hihi. Slå dere sammen og spis lasagne, haha. (Hint til alle vennene mine).

Gi litt blaffen. Herregud, valentinesday er vel igrunn laget for butikkenes skyld. Slik at de kan få solgt ekstra masse blomster, kort og sjokolader(ææh vil også ha en kjæreste som skriver kort og gir meg sjokolade). Få mammaen din til å skrive et kort, plukk blomster og spis sjokolade.

Ikke sammenlign deg med andre mennesker. Selvom du føler at alle andre har en partner, er det ikke slik(joda, det er sånn). Du er langt ifra alene(føler meg egentlig ganske alene). Og om du så hadde vært alene, ikke sammenlign deg med andre. Du blir bare dobbelt så deprimert. Dessuten er jeg sikker på at det finnes mange der ute med en partner, men som likevel har det mye verre enn deg(ikke enn meg). Det er bedre å være alene enn å være sammen med feil person, tro meg. Singellivet er ikke bare dumt.

I'll be my own Valentine because I'm fucking amazing. Du er altfor bra for alle andre. Det er ikke det at du ikke har en valentine, men at du rett og slett ønsker å være din egen valentine, fordi ingen andre en bra nok for deg. (Ja, særlig).

Lykke til, til meg selv med valentine. Jeg kommer sikkert til å ligge under dyna og sippe over mitt ensomme liv i hele morgen. 



Too many fucking thoughts

De siste ukene har jeg vært litt for opptatt av å ha det gøy. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om hvor bra jeg har det. Og jeg har hatt det bra. Jeg har kost meg hvert eneste sekund. Frem til for noen dager siden. Plutselig gikk det opp for meg at etter hver opptur, kommer det enda en nedtur. Jeg tror jeg har fokusert så mye på å ha det bra at jeg har glemt hvordan livet mitt egentlig er. All kjærlighetssorgen. All angsten. Alle gutteproblemer. Alt jentedrama. All depresjon. Det kom som et slag i trynet på meg. Jeg hadde ikke forventet dette nå i det hele tatt. Angsten kommer snikende. I kveld er det ikke angsten for å dø. I kveld er det angsten for å ikke være bra nok. Angsten for å ikke strekke til. For å ikke bli godtatt.

Jeg vet ikke hva som er verst. Når det gjør så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, men ikke klarer å presse frem en eneste tåre. Eller når tårene bare triller, uten at du egentlig vet hvorfor. Alt gjør så vondt. Folk sier "livet er hva du gjør det til". Tror de virkelig at jeg velger det her? Er det ingen som ser hvordan jeg gang på gang kravler meg oppover motbakkene? Er det ingen som ser hvordan jeg kjemper for å komme meg til toppen? Jeg kjemper og kjemper, men for hvert skritt jeg tar, faller jeg to tilbake. Hver dag er en evig kamp mot det som skremmer meg aller mest. Hver dag gjør jeg feilgrep, snubler og faller. Hver dag reiser jeg meg opp igjen, og fortsetter å kjempe. Hvorfor blir jeg aldri bra nok? 



Image and video hosting by TinyPic

Helena Westergren, 21 år.

helenawestergren@live.no